SYNLIGE SÅR: Skal man kommentere åpenbar selvskading, eller skal det ignoreres? spør artikkelforfatteren. Foto: NTB Scanpix
SYNLIGE SÅR: Skal man kommentere åpenbar selvskading, eller skal det ignoreres? spør artikkelforfatteren. Foto: NTB ScanpixVis mer

Debatt: Omtanke

«Vær forsiktig ... Jeg trenger hjelp!»

Jeg skulle ønske det bli like naturlig å spørre om indre smerte ved selvskading som det er å spørre en eldre dame med krykke om hun trenger hjelp.

Meninger

Usynlige vondter blir ofte ikke tatt hensyn til. Slik kan selv en vanlig handletur bli et vågestykke med liv og helse som innsats.

Sarah Nazeem Eriksen
Sarah Nazeem Eriksen Vis mer

Når et menneske har synlige tegn på fysisk sykdom eller lidelse, vil de fleste ta hensyn. Ikke alle gjør det – det fikk jeg selv smertelig erfare for et par år siden da jeg skulle hjelpe en dame i rullestol med juleshopping på Oslo City. Men i de fleste tilfeller virker det som om synet av en krykke eller et fatle skrur på en mental knapp: «Vær forsiktig!»

Når knappen først er skrudd på, beveger man seg like forsiktig som om man gikk gjennom Glasmagasinet med ryggsekk. Og man viser samme omtanke som om man hjalp Bambi opp fra isen.

Mange mennesker lider i stillhet med sykdommer som ikke synes på overflaten. Min venninne med diabetes er ett eksempel. Hun må stadig ta hensyn til sykdommen sin, men føler at vennegjeng og livet for øvrig sjelden tar hensyn til henne.

Ofte har jeg hørt mennesker med fysiske vondter – en nyoperert arm, ryggproblemer, et brukket kraveben – sukke oppgitt over hvor lite hensyn som blir vist dem. Mitt råd har blitt: «Ta på deg fatlet når du går ut!» «Ta med krykkene!» Vi må skru på beskyttelsesknappen – før det er for seint!

Artikkelen fortsetter under annonsen

Min venninne med diabetes trenger verken fatle eller krykker. Men hun trenger forståelse og støtte. Jeg tenkte: «Hvorfor ikke fortelle dem det? Det kan da ikke være så vanskelig?»

Eller kan det være det?

Mange mennesker lider i stillhet med psykiske vondter. Jo, jeg har møtt mennesker som slett ikke er stille om slike ting. Men jeg har møtt enda flere som lider i stillhet. Mange har jeg heller ikke lagt merke til. Nettopp fordi de lider i stillhet.

Vi vet nå at angst og depresjon er svært utbredt. Alvorlighetsgraden varierer fra lett til dyp, fra vond til grusom. Men heller ikke her hjelper det med fatle og krykker. Hvordan kan man da skru på knappen som sier «Vær forsiktig»?

Som student i psykiatripraksis møtte jeg ei dame som var blitt psykisk mishandlet. Hun var deprimert og kuttet seg på armene. Vi fikk klar beskjed om å ignorere selvskadingen.

Jeg skjønte poenget. Den uhensiktsmessige handlingen skulle ikke belønnes med noe godt – oppmerksomhet og sympati.

Jeg har i ettertid tenkt mye på hvordan vi bare kunne overse denne nonverbale kommunikasjonen av dyp smerte. Hvis ikke ord fører fram, vil kanskje synlige sår kunne aktivere knappen? «Vær forsiktig ... Jeg trenger hjelp!»

Jeg har også selvskadet meg. Jeg skammer meg over arrene. Men da sårene kom, håpet jeg at noen ville se dem og forstå. Forstå at jeg hadde det vanskelig og trengte hjelp.

Men sår fungerer ikke som krykker. De fleste ble stille. Det virket som ingen la merke til det. Først i ettertid fortalte noen at de hadde sett. Men de følte seg usikre. Kan man snakke om slikt?

Jeg skulle ønske det bli like naturlig å spørre om indre smerte ved selvskading som det er å spørre en eldre dame med krykke om hun trenger hjelp til å løfte trillebagen opp trappa. Det kan avverge mye skade – før det er for seint!

Lik Dagbladet Meninger på Facebook