UT MOT HAT: Likestillings- og diskrimineringsombud Sunniva Ørstavik mener vi er nødt til å snakke mer om politikernes ansvar for rasisme og fremmedfrykt. Foto: Tom A. Kolstad / NTB Scanpix
UT MOT HAT: Likestillings- og diskrimineringsombud Sunniva Ørstavik mener vi er nødt til å snakke mer om politikernes ansvar for rasisme og fremmedfrykt. Foto: Tom A. Kolstad / NTB ScanpixVis mer

Vær ledestjerna, Erna!

De snakket om penger og utfordringer i stedet for mennesker og muligheter. Det er farlig.

Meninger

I en tid da presidentkandidater vil gjeninnføre jødestjerner, er vi nødt til å snakke mer om politikernes ansvar for rasisme og fremmedfrykt.

«Fordommene vokser. Nå spyttes vi på på gaten», sa en ung, norsk minoritetskvinne jeg snakket med for få dager siden.

Hun er langt fra den eneste som merker at hatet begynner å få fotfeste. De siste dagene har en rekke enkeltmennesker ropt varsku. Sist ut var Rune Nilsson i NRKs «Lønsj» og ungdomsskolelæreren Geir Tangen. De varslet om rasisme. De advarte mot egoisme. Og de tryglet Norge om å vise solidaritet og medmenneskelighet, i stedet for frykt og hat.

Reaksjonene etterpå falt inn i et mønster vi kan spore tilbake til i sommer: Folket svarte. Politikerne våre gjorde det ikke.

Da båtene i Middelhavet ble mange i slutten av august, var det Tor og Åse som dro til Lesbos for å ta i mot de våte, redde menneskene som drev i land. Politikerne våre snakket om hvordan vi kunne stoppe flyktningstrømmen.

Da småbarnsfamilier satt i kø på fortauet for å bli registrert som asylsøkere i september og oktober, var det Aisha og Jan som kom med tepper, matpakker og up-and-go bleier. Politikerne våre snakket om hvor dyrt alt kom til å bli.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og da hatet og rasismen begynte å boble i november og desember, da Norge mest av alt trengte en politisk ledelse som snakket om fellesskap og solidaritet, da gjorde politikerne våre nok en gang det motsatte: De snakket om penger og utfordringer i stedet for mennesker og muligheter.

Det er farlig. Hvis vi begynner å sette prislapper på folk, er det ingen av oss som garantert går i pluss. Vi kan rett og slett ikke vite hvem av oss som er økonomisk lønnsomme på sikt. Det eneste vi vet med sikkerhet er at måten vi møter og inkluderer nye borgere på har alt å si for deres mulighet til å lykkes og bidra.

Forskning viser at flyktningene som kom fra Bosnia til Norge på 90-tallet klarer seg like godt som etniske nordmenn når det kommer til arbeid, utdanning og økonomi. Forskerne mener det skyldes det åpne klimaet de kom til, på en tid da «hele» Norge bestemte seg for å bidra solidarisk.

Det samme solidariske klimaet preget oss i sommer, men nå vokser motkreftene. Nå truer vi hverandre på nettet. Nå spytter vi på hverandre på gata. Nå brenner vi ned husene til barn på flukt.

I en slik tid trenger Norge politikere som minner oss om hvem vi er, og hvem vi ønsker å være. Etter 22. juli visste vi det alle. Fordi vi hadde et samlet politisk Norge som gikk sammen og fortalte oss det. De minnet oss om de viktigste norske verdiene: De vi bygget grunnloven vår på i 1814. De vi nok en gang risikerer å miste hvis vi lar frykten ta oss: Åpenheten. Demokratiet. Inkluderingen. Og omsorgen og respekten for hverandre.

Verken nettroll eller brannstifterne opererer i et vakuum. De henter næringen sin fra den ordinære samfunnsdebatten. Fra politikeres skille mellom oss og dem. Fra debattinnlegg om utgiftsposter, velferdstrusler og verdikriger.

Urolige tider krever kloke ledere. Vi trenger at du går foran nå, Erna. At du fortsetter å være så tydelig som du var, da du la fram erklæringen mot hatytringer. At du tør å være like tydelig som du var etter 22. juli. At du sier helt, helt tydelig at Norge er et prosjekt vi står sammen om, uavhengig av hvor lange røtter vi har her.

Om en uke skal tusenvis av nye nordmenn feire sin første jul i Norge. Vis dem at det norske viet er større enn det har sett ut som de siste månedene.