DEPPA:  Coldplays sjette album er etter sigende inspirert av Chris Martins samlivsbrudd med Gwyneth Paltrow. Mer melankolsk enn vanlig, med andre ord.                                                                                                                                                                                   Foto: Phil Harvey/Warner
DEPPA: Coldplays sjette album er etter sigende inspirert av Chris Martins samlivsbrudd med Gwyneth Paltrow. Mer melankolsk enn vanlig, med andre ord. Foto: Phil Harvey/WarnerVis mer

Vær litt mer nysingel, Chris!

Coldplays sjette plate er en tristessetrip. Les anmeldelse!

ALBUM:

Først så det satans bra ut.

Som om den sjette Coldplay-plata skulle skape tidenes fest, bli en heidundranes, sjelevrengende og fabelaktig fusjon mellom stadionpop og EDM.

Med sine stormannsgale synthpartier og perfekt kalkulerte takeoff, har singelen «A Sky Full of Stars», produsert av det svenske dance-fenomenet Avicii, en sound som kan katapultere den rett inn i et hitlisteunivers preget av lettbeinte og oppløftende dancetracks med sommerhitambisjoner.

Som «Nobody to Love» av Sigma og «Waves» av Mr. Probz.

For hva har egentlig disse anonyme tassene å stille opp med mot et av verdens største band, med seksti millioner solgte plater og flere hits enn det er kalorier i en smørdryppende Eyvind Hellstrøm-middag?

Ingenting.

Oooooo, aaaaa Men dessverre er «A Sky Full of Stars» bare ett av ni spor, fire minutter av førti.

Og resten, resten en nedstrippet tristessetrip der Chris Martin, om mulig enda mer melankolsk enn vanlig, slynger sin fistelfine vokal rundt stadig mer deprimerte oooooo-er og aaaaaaaaaa-er.

«Ghost Stories» er spilt inn mens Chris Martins samliv med Gwyneth Paltrow var i ferd med å kollapse, og gjennom spor etter spor blir det mer og mer klart at dette er som å se en gammel kompis forsvinne inn i en depresjon. De klassiske Coldplay-gitarene, skimrende, glitrende, er for eksempel så monotone at de nesten framstår som programmerte.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Låtene glir umerkelig inn i hverandre.

Dette er ME på plate.

Vocoder-vakker Jo da, ja da. Det er såklart noen enkeltspor som skiller seg ut.

Den ambient-inspirerte og vocoder-vakre «Midnight» er forsiktig suggerende, og «Magic» kunne vært den sjenerte lillebroren til «Speed of sound» (2005).

Strålende singler som forsvinner på plate.

Men ingen av dem skaper den vreng-hjertet-som-en-kjøkkenklut-følelsen Coldplay har vært så god på de siste femten årene.

Og ingen av dem er i det hele tatt i nærheten av partyfølelsen fra «A Sky Full of Stars»

Akk, så mye artigere denne plata hadde vært om den bare var litt mer nysingel!