Væren og ikke-eksistens

Som kunstner har Ransve bevisst presentert sine utstillinger med klare mål for øye.

Bjørn Ransve har holdt en lav profil i norsk kunst. Han har verken brautet seg frem i mediene eller levd et kjendisliv, de mest vanlige kjennetegn på at man er betydningsfull og kunstnerisk interessant. Som kunstner har Ransve tilrettelagt et helt annet løp og bevisst presentert sine utstillinger med klare mål for øye. Han har på ingen måte latt seg styre av kunstlivets ønsker og forventninger, men til enhver tid bestemt hva og hvor mye som skal vises. Av den grunn har Ransve vært en kunstner med mothaker. Ingen har fått skikkelig tak på ham, verken i formidlingssammenheng eller på fortolkningsplanet. Helt fra begynnelsen av var hans formuttrykk klassisk fundert, med en figurfremstilling som pekte mot italiensk renessanse. Men 60-tallets nyromantiske strømninger hadde han lite til felles med. Ransve er riktignok tradisjonsbundet og klassisk forankret, men hans uttrykksform og livsfølelse har allikevel nervetrådene primært rettet mot den moderne billedbevisstheten.

Når Bjørn Ransve på slutten av 80-tallet fremviser et mer oppløst formuttrykk og i 90-årene tar steget over i en nonfigurativ billedtype, får de kunstsakkyndige problemer med fortolkningen. Ransve beveger seg her i motsatt retning av hva som er vanlig på 80-tallet, og bryter derved med tidens stadig mer omfattende figurasjon. På den annen side gjør han nettopp som modernistene gjorde på begynnelsen av 1900-tallet, nemlig å forvandle figurasjonen til en abstrakt flateproblematikk. Bare at Ransve gjør det 70 år senere, og i utakt med tidens toneangivende strømninger.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Slikt skaper naturligvis hodebry for utviklingsfikserte fagfolk. Ifølge modernismens utviklingstro har Ransve riktignok kommet til rett innsikt når han maler nonfigurativt, men det er lovlig sent. Skjønt ikke for sent til å havne i neoavantgardens trendy rekker. Det gir også mening å se hans skifte av formuttrykk i lys av postmoderne strømninger. Her er enhver utviklingsteori forkastet, og et hvilket som helst formuttrykk like samtidshistorisk gyldig som noe annet. Det hele er et spill om personlige og historiske preferanser. Hva få vet, er at Bjørn Ransve, ved siden av sitt nonfigurative engasjement, har drevet en omfattende parallellproduksjon av figurative bilder. Her har han videreført sin klassisk inspirerte uttrykksform og samtidig utdypet kjente og nye motiver av mytologisk og historisk opprinnelse. Dette gjør ikke Ransves kunstneriske profil noe mindre komplisert. På mange måter er hans billedverden både gåtefull og skremmende. Vi kan forstå noe, og fascineres av hans elegante strek og subtile formgivning, men det som virkelig setter en støkk i sinnet, er det permanente nærvær av levende ikke-eksistens.

At noe både er levende og ikke-eksisterende samtidig, høres ut som en selvmotsigelse. I virkelighetens verden kan det nok være slik, men nødvendigvis ikke i kunstens. La meg eksemplifisere det med et av hans litografiske hoder fra 1972. Jeg velger «Bronse», en av de mer utfordrende portrettene i mønstringen. Som motiv er det en tegnerisk tematisering av en byste. Modellen er altså ikke en mann som sådan, men bysten av en mann. Det samme gjelder for flere av hans litografiske hoder på denne utstillingen.

Hva vi her skal merke oss er nettopp bystekarakteren. Den representerer en støpt tilstand og et tilstivnet uttrykk, følgelig også en større avstand mellom portrett og det portretterte. Betoningen av det tilstivnede i bysten setter Ransve i relasjon til en levende fremstilling av ansikt, skuldre og brystparti. Hodet lever og ånder av en fysisk sensualitet som er høyst påtrengende. Det er et levende vesen vi betrakter, men ikke fullt ut. Bystekarakteren forteller oss av livet bare er tilsynelatende. Det er ikke et liv i vanlig forstand, figuren befinner seg i en dødsdimensjon, som på billedplanet taler om ren ikke-eksistens.

Betrakter vi Ransves mange hodeskallemotiver, er selvsagt dødsdimensjonen langt mer påtagelig. Hodeskallen, eller kraniet, har vært et dødssymbol gjennom hele den vestlige kulturen, og i Ransves bilder har den fortsatt samme betydning. Men Ransve gir den også en markant tilleggsbetydning, han gir den substansielt liv, og forvandler den slik til en ny livsform, som både representerer et vibrerende liv og en statisk ikke-eksistens. Typisk for Ransves bilder er nettopp denne dvelingen ved ikke-eksistens. Den flettes inn i hans motiver på høyst forskjellige måter. Når han tematiserer det menneskelige legeme, gjør han det som regel i fragmentets form, men da ikke som et dødt og avsjelet kroppsfragment. Ransves mange motiviske legemsdeler er fremstilt som om de fortsatt har hele livsfylden i seg. De er både levende og døde på en gang. I abstrakt og teoretisk forstand er dette en sammenføyning av væren og ikke væren, av liv og død i en fysisk umulig sameksistens. Sett i forhold til virkelighetens verden er det naturligvis en umulig eksistensform, men på billedplanet og i kunsten lar slike kontrære kombinasjoner seg lett gjennomføre. Ransve er da også en mester i å tematisere og formgi slike basale motsetninger. De fleste har rot i menneskelige grunnvilkår, andre handler om natur og kultur, mens en tredje variant utspiller seg på det formale plan.

La oss se nærmere på sistnevnte variant. I mange av Ransves bilder har fjernrommet forsvunnet. Han plasserer objektet og handlingen i forgrunnen, eller mellomgrunnen, mens bakgrunnen er diffus og uhåndgripelig. Selv om det slik blir en viss dybde i bildet, er det allikevel selve formgivningen av objektet som skaper rom og tredimensjonal karakter. Men samtidig er objektets tredimensjonale karakter strengt tilpasset flatens todimensjonalitet. Denne sammenstillingen av to høyst spesifikke og kontrære dimensjoner gjør at motivet, eller mer presist objektet, vibrerer i sin visuelle fremtoning. Vi ser det tydelig i «Svevende ben» og «Modernistisk hjerte». Formalt sett presser Ransve disse motsetningene til et nivå som gjør billeduttrykket perseptivt fengende og emosjonelt urovekkende. Motivet befinner seg nå både i rommet og i flaten, men samtidig ikke i noen av dem. Objektet unndrar seg værens og ikke-værens bestemmelser. Slik sett står Ransves formale løsninger i et indre forhold til hans kontrastfylte tematiseringer. I et samlet uttrykk både utsier og unnsier det sin mening: At kunsten like mye er ikke-eksistens som positivt nærvær, at livet like mye er død som potensert væren. På språkets og fortolkningens premisser blir dette en nokså triviell dialektikk. Helt annerledes stiller det seg når vi står overfor det konkrete billeduttrykk, der Ransve har anskueliggjort sin visuelle tenkning. Først der møter vi den dynamiske utstrålingen fra en værensform hinsides væren.

Denne værensform finner vi vanligvis bare innenfor visuelle uttrykksformer, og spesielt i billedkunsten. Det har med perseptive strukturer å gjøre, at blikket vårt fungerer på en annen måte enn våre øvrige sanser. Når blikket betrakter omgivelsene og slik utfolder en naturlig persepsjon, kan det ikke sanse seg selv. Den siden av sansingen kan synet selv ikke fange inn, bortsett fra i bildet, der synet har anskueliggjort de skjulte prosessene i blikket. I en viss forstand er derfor bildet en forlengelse av blikket, eller mer presist: synets og sansningens sluttstadium. Av den grunn har synet blikk for værensformer som paradoksalt nok er usynlige, men allikevel synlige. Og bare i billedkunsten kan disse bli artikulert, ved at bildet i samme øyeblikk både tilsier og unnsier sin mening. Denne dobbeltfunksjonen er særlig påtagelig i Bjørn Ransves billedverden. Både på det formale og det motivmessige plan åpner han for den synlige usynligheten, for de perseptive strukturene som ingen tanke har tenkt eller definert, bare blikket har formidlet.

Den danske filosofen og teologen Knud E. Løgstrup ville trolig ha formulert det på følgende vis, at bildets perseptive fremtoning, dets væren og ikke-eksistens, er en måte universet gir seg til kjenne på. Dypest sett er sansningen ingen individuell prosess, men universets egen tale. Det er altså ikke kunstneren som igangsetter sansningen, eller gir den fylde. Kunstneren og hans billedskapende prosess er mer den vei universet vandrer for å komme til bevissthet om seg selv. Og først på bildets nivå er universets perseptive bestrebelser reflektert.