Værsjuk hypokonder?

Skuffende, skriver Arve Solstad om Johan Nygaardsvolds etterlatte papirer. «Gubben» var i sine dagbøker mer opptatt av været enn av aktuelle politiske begivenheter.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert

Sjelden er jeg blitt så skuffet over et lenge etterlengtet verk, som over Johan Nygaardsvolds dagbøker og etterlatte papirer.

Det er nesten fullstendig uforståelig, iallfall misforstått forsiktighet, at statsministerens sønn, Kristian, i årtier, hindret utgivelse av papirene og holdt historikerne på avstand. Man kan respektere ømheten for faren og sårheten over hans skjebne da freden kom, men notatene viser seg å være «ufarlige» i enhver sammenheng.

De få kritiske personkarakteristikkene ville knapt såret etterkommere etter forlengs avdøde politikere, Alle visste jo at for eksempel hans finansminister Alfred Madsen skålte litt for meget og måtte gå av delvis av den grunn. Oppgjørene med og forakten for Trygve Lies intrigante spill er for lenge siden historisk felleseie.

Sporadisk

Presentasjonen av boka, dagbøker 1918-52, seiler litt under falsk flagg. Nygaardsvold, som var en drivende god skribent, var langt fra noen flittig dagbokskriver. Det kan gå år mellom hver gang han avslutter dagen med en oppsummering. Det vi har å gjøre med er mer fragmenter av dagbøker, eller rettere sagt årbøker, hvor tyngdepunktet ligger i trettiåra.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer