VAFLER: Både amerikanerne og svenskene feirer vaffeldagen. I dag er det duket for den amerikanske. Men det er den svenske varianten som er grunnlaget for den norske.
VAFLER: Både amerikanerne og svenskene feirer vaffeldagen. I dag er det duket for den amerikanske. Men det er den svenske varianten som er grunnlaget for den norske.Vis mer

Kommentar vafler og norske verdier

Vaffelen klarer seg selv. Det er Toscakake og Mor Monsen som må hjelpes

I dag er det vaffeldagen, som feirer et bakverk som lever i beste velgående.

Kommentar

Lykkelig uvitende om sommerens opphetede debatt om norske verdier-skråstrek-matvarer feirer amerikanerne i dag, 24. august, sin Waffle Day. Dagen er en feiring av oppfinneren Cornelius Swarthout, som tok patent på det moderne vaffeljernet i New York på denne dagen i 1869, og av det som oppfattes som en nasjonalrett. Dagen er en rival til den svenske vaffeldagen, 25. mars, som også av noen regnes som den internasjonale vaffeldagen. At begge markeringene finnes, sier noe småartig om vaflene: De er et nasjonalt symbol i flere land. Medlemmer av mange befolkninger kan se på søt røre stekt i rutemønstret jern og si: Det der, det er noe av det som definerer oss.

Det er så klart varianten av vafler som er nasjonalsymbolet. De tynne vaflene med fem hjerter og rømme og syltetøy som tilbehør, er en distinkt skandinavisk art; opprinnelig svensk. Og det å påpeke at vafler er et internasjonalt fenomen, svekker ikke opplevelsen av vafler som noe som markerer en nasjonal eller regional tilhørighet.

Overalt er matvaner noe som signaliserer forskjeller i miljø eller kultur: Enten vet du instinktivt hva en rett er og hvordan den skal inntas, eller så trenger du oversettelse og forklaring. Det å stå overfor et fat med vafler og uten nærmere ettertanke nappe til seg en plate og bre jordbærsyltetøy utover den, mens noen skjenker i kaffe, er et slags vitnesbyrd om at du har tilbrakt en del tid nord for Schleswig-Holstein.

For som alt som oppleves som nært og typisk, kan en kulinariske skikker bestå eller forsvinne på grunnlag av så prosaiske faktorer som eksport og import. Det meste av norske kaker, inkludert vafler, var sjelden kost frem til sukker ble lettere tilgjengelig etter 2. verdenskrig. Det kunne være sendemat i bondebryllup, men kunne knapt kalles folkelig. Når vaflene etter alt å dømme kommer til å bestå i overskuelig fremtid, har det ikke bare med tradisjon å gjøre, men også at de er så praktiske. Vafler er lett å lage og lett å spise, særlig som påfyll under dugnader og fotballkamper, ikke minst på grunn av hastevariantene av blek vaffelmiks som knapt kan sies å være zenith av norsk kakekunst.

Så den eventuelle bekymringen som blir vaflene til del, burde heller vært brukt på verdigere og mer truede bakverk som en gang var ansett som typisk norske, men som nå knapt eksisterer som annet enn mimretemaer for besteforeldregenerasjonen. Det er ikke lenger mange som vet hvordan man lager suksessterte, Mor Monsen og Toscakake, den sistnevnte en uimotståelig bombe med karamell-og-mandelglasur som ville fortjent en bedre skjebne enn å ende bak historiens slør. De nasjonale matvanene handler om tradisjoner og fellesskap, men ikke bare: Det er også en har darwinistisk prosess der det naturlige utvalget sikrer at bare de sterkeste og nyttigste overlever. Og dét gjør vaflene.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook