Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Våg å være lærer!

INGEN SOM HAR sett den franske dokumentarfilmen «Å være og å ha» (2002) av Nocolas Philibert, vil noen gang glemme den. Den handler om et dusin barn mellom fem og tolv år i en udelt landsens skole i Auvergne. I ett rom driver læreren, Georges Lopez, sin undervisning. Den er ytterst tradisjonell. Han har vært lærer i 35 år, men virker verken trett eller utbrent. Vi er vitne til hverdagens små mirakler, lykkelige øyeblikk, når regnestykket stemmer eller bokstaver blir til ord. Eller når konfliktene løses og gråten stilner. Og læreren styrer det hele med innlevelse, tålmodighet, vennlig disiplin og glimt i øyet. Med erfaring og klokskap griper han øyeblikkets hendelser og omskaper dem til læresituasjoner. Georges Lopez er en lærer av Guds nåde!

DENNE FILMEN demonstrerer det all forskning viser: forskjellen mellom den gode og den dårlige skolen er læreren. Eller som Arne Garborg en gang formulerte det: «Det hjelper korkje med timeplanar eller instruksar eller nokon ting; det som gjer skulen til det han er, er læraren.»

Når jeg husker tilbake på mine beste lærere, slår det meg at de alle hadde store kunnskaper og elsket sine fag. Historielæreren kunne ikke ta matpause fordi den franske revolusjon brøt ut akkurat da skoleklokka ringte, og når tysklæreren kom til sine timer gikk han i takt med sine svake verb. De leste bøker, lyttet på radio, så filmer og var i vedvarende faglig utvikling. Som ekornet samler nøtter til vinterforrådet, jaktet de alltid på stoff til undervisningen. De var faglig sikre, men aldri bedrevitende. Og de hadde denne evnen til å undre seg sammen med oss - og glede seg over vår nyvakte erkjennelse. Slik ble kunnskapen ny hver gang. Også hos dem.

NOEN SIER AT lærerens kunnskaper ikke er så viktig lenger. Med moderne informasjons- og kommunikasjonsteknologi vil elevene i løpet av minutter kunne laste ned kunnskaper for et helt liv. Lærerens oppgave er å være veileder, vise hvor og hvordan kunnskapene kan finnes.

Jeg er ikke uenig i at lærerens rolle som veileder er viktigere i dag enn tidligere. Men for å veilede må læreren vite hvor veiene er. Dessuten: elevene vil nok kunne laste ned informasjoner, men ikke kunnskaper. Togtabeller, bruksanvisninger, kongerekker og statistikker - alt dette er informasjoner, opplysninger om faktiske forhold. Men informasjoner setter ikke ting inn i en meningshorisont, gir ikke bakgrunnen for, forklarer ikke hvorfor. Informasjoner er kunnskapens råstoff, men de må integreres og innforlives i en meningsfull sammenheng. Bli kroppslig i en viss forstand og en del av oss selv.

Helga Eng, professor i pedagogikk og grunnlegger av Pedagogisk Forskningsinstitutt (1938), sa en gang: «Det er først når vi er herre over et stoff, når vi har det i hukommelsen, at vi kan utføre et tankearbeid med det. Vi kan ikke tenke med det som står i bøkene.»

MEN KUNNSKAP ALENE er ikke nok for å bli en god lærer. Den store folkehøgskolegrunnleggeren Christen Kold snakket en gang om at elevene må opplives før de kan opplyses. Det må skapes begeistring før en fruktbar undervisning kan skje. Denne erkjennelsen, sa Christen Kold, kom av at han befant seg «imellem folk, som ingen oplysning kunne tage imot, før de var oplivede. Det var simple folk, som så at sige ikke kendte til oplysning, men som først skulle oplives».

Å begeistre betyr å beånde. Å undervise er å tilføre et emne ånd. Det hjelper ikke å kunne alt om et fag eller tema, hvis ikke elevene merker et engasjement. Kunnskap må filtreres gjennom et temperament, hvis den skal kunne berøre andre.

All læring skaper en motstand i oss, stor eller liten. Det viktigste middel til å bryte ned motstanden er interessen. Lærestoffet må tenne oss på en eller annen måte. Den korteste og sanneste av alle pedagogiske regler ble gitt av salige Augustin, da han for 1600 år siden sa: «Ingenting blir forstått, som ikke først er elsket.»

LÆRING MÅ ALTSÅ på en eller annen måte være gledesfylt. Det betyr ikke det samme som at det ikke også kan være anstrengende. Se på barn. De klatrer og snekrer så svettperlene funkler. Hytta i treet må bli ferdig før kveldsmaten. Leken er læring, og læringen er lek. Det er både anstrengende og gledesfylt.

For å kunne oppleve erkjennelsesgleden, må vi innimellom streve og slite. Vi må øve oss i å se framover, utsette gleden til i morgen - eller dagen etter i morgen. Og så vite at gleden kanskje blir større da - etter anstrengelsen. Det fortelles at kong Ptolemaios I. en dag (ca. 300 f.Kr.) oppsøkte den store matematikeren Euklid og ba om å få lære hans nye geometri. Men kongen hadde det travelt, han kunne ikke bruke mye tid på dette. Da rettet Euklid ryggen, så kongen rett i øynene og svarte selvbevisst: «Det finnes ingen kongevei til geometrien.»

Kunnskap og begeistring er heller ikke nok. Den gode lærer må også være glad i sine elever. Det lyder kanskje høystemt, men er ikke mindre viktig av den grunn.(Dette må selvfølgelig aldri stå i noen læreplan! Da risikerer vi at en eller annen gesjeftig byråkrat kommer springende med målebåndet og skjema for dyktighetsbonus.)

HVIS VI IKKE er glad i elevene våre, tror jeg vi lett stirrer oss blinde på ufullkommenhetene. Vi ser alt det barnet mangler, ikke hva det har. Vi ser begrensningene, ikke mulighetene. Der kjærligheten mangler, overtar sukkene, bebreidelsene og anklagene.

Den gode lærer ser elevene sine, finner dem der de er - og gir dem noe de ikke visste at de trengte.

Jeg har en oppfordring til alle norske lærerkolleger: Våg å være stolt av det du kan og gjør! Våg å være tydelig, våg å ta beslutninger, våg å stille krav og være streng når det er nødvendig.

La deg ikke redusere til lydig funksjonær. La deg ikke hjernevaske av det nye språket med ord som endringskompetanse, kvalitetssikring, utviklingssamtale, eierforhold, evalueringssituasjon, fokusområde, resultatenhet, sluttprodukt, måloppnåelse, entreprenørskap, osv. Disse virus-ordene som sniker seg inn og ødelegger yrket vårt.

KREV FRIHET til å forme lærerrollen med all den faglighet, entusiasme og oppfinnsomhet du besitter. Pedagogisk frihet er ikke frihet til å bestemme hva du skal undervise om, men hvordan. Det er ikke en luksus for forkjælte lærere, men selve det livgivende stoff som holder gleden og gløden ved like. Fjernes den pedagogiske frihet, forsvinner også den kunstneriske og skapende impuls i læreryrket. Vi gjør nok det vi blir pålagt, men vi gjør det uten glede. Vi sitter ikke oppe i sene kvelder og leter etter et musikkstykke, et bilde eller et dikt vi så gjerne skulle bruke dagen etter. Vi reiser ikke på kurs i helger og ferier for å lære mer. Uten pedagogisk frihet, som igjen betyr tillit, blir vi trumpete og nøyeregnende. Der den pedagogiske frihet forsvinner, der forsvinner også den gode lærer. Ofte til et arbeidsliv utenfor skolen, som mer og mer kjennetegnes av nettopp tillit og frihet til å utføre sitt yrke best mulig.

Å BYGGE DEN gode skole er å utdanne den gode lærer. Georges Lopez har vist oss ett forbilde.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media