Vågal og full av fantasi

Stort sett vellykket thriller.

BOK: Minette Walters har i mange år markert seg med en uhemmet trang til å eksperimentere med krimsjangeren og ganske enkelt prøve og feile. For når sant skal sies, så har ikke alle bøkene hennes vært like vellykkede. «Djevelens fjær» er enda et eksempel på Minette Walters\' ustoppelige fantasi - på godt og vondt.

Leiesoldat

Hovedpersonen er den afrikanskfødte Reuters-korrespondenten Connie Burns, som er i Sierra Leones hovedstad Freetown på tampen av borgerkrigen. Hun skriver en artikkel om fem kvinner som ble voldtatt og drept av tre unge opprørssoldater, men etterpå begynner hun å tvile på om det var de tre som sto bak. I stedet begynner hun å forske litt på den britiske leiesoldaten John Harwood, og oppdager at han skjuler litt av hvert - som at han er ekstremt voldelig mot kvinner og at han egentlig heter Keith MacKenzie. To år seinere er Connie i Bagdad, og her støter hun igjen på MacKenzie, som denne gangen kaller seg Kenneth O\'Connell og underviser irakiske politifolk. Men han er lei Connies nysgjerrighet, og samme dag som hun skal forlate Bagdad, blir hun kidnappet og holdt fanget i tre døgn. Selv er hun ikke i tvil om hvem som står bak, men hun nekter å fortelle politiet hva som egentlig skjedde.

Eksentrisk dame

Tilbake i England søker Connie tilflukt i en gammel og nedslitt herregård i Dorset. Hun leier stedet for å skrive bok, men mest fordi hun er redd for at MacKenzie skal spore henne opp. I den lille landsbyen Winterbourne Barton blir hun kjent med eksentriske Jess Derbyshire, en ung kvinne som både er bonde og var den som tok seg av den senile dama som eier huset Connie bor i. Og snart er Connie involvert i konfliktene mellom Jess og eierens datter, den snobbete kunstnerfruen Madeleine Harrison-Wright. «Djevelens fjær» (et tyrkisk begrep som betegner kvinner som ubevisst vekker en manns begjær) utvikler seg ganske annerledes enn forventet - den legger opp til å bli en paranoid og klaustrofobisk psykothriller, hadde det ikke vært for at Walters foretar en del vendinger underveis som snur opp ned på det inntrykket. Et parti blir såpass rotete at det knapt kan kalles vellykket, men i det store og hele er dette en av Walters\' bedre bøker.