Filmanmeldelse: «Munch»

Vågalt dypdykk

«Munch» er som et kreativt maleri. Dette er spillefilmen for dem som ikke ønsker å stå timevis i Munchmuseet.

SE TRAILER: Edvard Munch, en av verdens største kunstnere, blir nå skildret på det store lerretet. Den unge Munch spilles av Mattis Hermann Nyquist, den eldre (her) av Anne Krigsvoll. Video: Ymer Media Vis mer
Publisert

FILM: For dem som ennå ikke har rukket å ta turen innom Munchmuseet i frykt for at det er, eh kunst, kommer det nå en mer skånsom tilnærming til mannen bak maleriet «Skrik».

«Munch»

Drama / Biografi

Regi: Henrik M. Dahlsbakken
Skuespillere: Anne Krigsvoll, Mattis Hermann Nyquist, Ola G. Furuseth, Alfred Ekker Strande, Jesper Christensen, Anders Baasmo, Dennis Storhøi, Nader Khademi, Arthur Berning, Ida Elise Broch, Lise Carlehed, Gine Cornelia Pedersen, Hildegunn Riise
Premieredato: 27. januar 2023
Aldersgrense: 12 år

«Et kreativt maleri av en film som kunstneren selv ville kikket på.»
Se alle anmeldelser

Spillefilmen «Munch» er en fargeklatt av et portrett av Edvard Munch, den eneste norske maleren med ubestridt verdensberømmelse. Regissør Henrik Dahlsbakkens arthouse-film er vågal i valg av form, farger og utsnitt for å skape et filmspråk som hedrer den visjonære kunstneren.

På sitt beste er dette filmen om geniers sjelelige ubalanse som kan forveksles med galskap, som pisser på alle såkalte «kunsteksperter» med makt til å gi økonomisk støtte til kunstnere midt i trynet, og som er en verdig fortelling om Munch. På sitt dårligste er det vel at de fire fortellingene filmen består av, ikke er vevet stødig nok sammen, og at filmen ikke helt klarer å skildre den underdog-historien som egentlig fortelles.

Sår i hjertet

Filmen skildrer kunstnerens liv fra 20-års alderen og fram til han tar sitt siste penselstrøk under tyskernes okkupasjon av Norge. Skuespillerne Alfred Ekker Strande, Mattis Herman Nyquist, Ola G. Furuset og Anne Krigsvoll gjør hver sin tolkning av maleren gjennom viktige epoker som definerte både kunstnerskapet og mannen.

I tjueåra har Munch en affære med den gifte kvinnen Milly Thaulow, og det kortvarige forholdet etterlater seg et stort sår i hjertet til kunstneren. Munch bringer sorgen over til lerretet og fortsetter å male med en kunststil ingen før ham har gjort. Noen år seinere, for å skildre Munchs første utstilling i Berlin som blir avvist, har filmskaperen tatt seg store kunstneriske friheter som fungerer godt. Hendelsen finner sted i vår egen samtid, med mobiler, trancemusikk og selveste Gustav Vigeland i skuespiller Nader Khademis skikkelse. Disse grepene i seg selv vil aktualisere Munch ytterligere for dagens publikum.

Glimrende Krigsvoll

Akkurat som Munch selv, fortsetter filmen å utfolde seg i fri dressur. Vi rekker å være innom innleggelsen på en nerveklinikk i København, skildret i svart-hvitt. Denne tidslinjen gir filmen et stilisert, symmetrisk uttrykk som skiller seg fra det brede og store formatet i de andre tidslinjene. Dette er et dypdykk inn i Munchs skjøre, plagede sinn, som det i dag fins mye mer hjelp for å håndtere enn det var den gang.

Anne Krigsvoll er enda et strøk i dette kreative maleriet av en film. Hun er helt ugjenkjennelig i rollen som Munch på sine siste dager, og gjør en glimrende figur, uten å gjøre ham altfor sentimental eller til en altfor selvopptatt grinebiter.

Dahlsbakken har gjort det lurt i å la noen andre ta hånd om manuset denne gangen. Faktisk er det fire manusforfattere som prøver å veve sammen historiene gjennom filmen. Hver for seg fungerer de ganske bra, godt hjulpet av melankolske bakgrunnsmelodier, enkle animasjoner og en himmel malt med Munch-estetikk. Dette bidrar til å gjøre filmen til en kreativ lekekasse for voksne.

Selvdestruktiv

Mangelen på motstanden Munch møtte under kunstnerskapet sitt, føles derimot som en diger parentes. Det er noen sleivspark fra familie og «venner», men Munch ble uglesett her til lands også, før han rakk å få «Nei!» fra kunstnermiljøet ute i Europa. Dette skulle man gjerne sett mer av slik at man skjønte hvorfor han til tider ble så selvdestruktiv. Storesøsteren Johanne, som døde av tuberkulose, satte som kjent et stort preg på kunstneren, men også dette er det bare så vidt snakk om. Heller ikke den harde kampen for å redde sin kunstneriske arv fra nazistene under krigen, er det noe særlig motstand i, slik man skulle håpet.

Klippen til filmen er frisk, men det hoppes så mye mellom de ulike tidslinjene at man sjelden blir emosjonelt engasjert. En mulighet hadde vært å la tidslinjene få spille helt ut, og på denne måten gjort at vi heiet mer på Munch enn vi faktisk ender opp med å gjøre.

Når det er sagt er filmen et kreativt portrett av et menneske som var forut sin tid. Det males ikke alltid like jevnt, men selve ideen bak filmen er god nok til at Munch ville tatt turen innom kinosalen. Så lenge han hadde hatt kinosalen for seg selv.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer