Vagant: gutteklubben ugrei

I SIN forsvarstale for litteraturtidsskriftet Vagant 22. mai, etter kritikk i Dagbladet, synes Frode Pedersen å ha misforstått en del momenter. Det lesende publikum har intet problem med kritiske litteraturvurderinger. Hva er vel mer ønskelig enn en grundig, reflektert litteraturkritikk? En bedømmelse som tar litteraturen og leseren på alvor i en tid hvor litterær kvalitet sjelden er proporsjonal med oppmerksomheten. Skarp og intelligent lesning kombinert med godt språk kan gi god kritikk. Dette savnes imidlertid hos Vagant. Problemet i Vagant er at den litterære dommen dessverre mister troverdighet. I stor grad skjer dette fordi Pedersen repetitivt har etablert Vagants visjon om å være et litterært slakteri. Jeg er enig at litteraturkritikken i Norge har et forbedringspotensiale. Likevel bør den ikke utføres av kritikere som gang på gang hevder at samtidslitteraturen ikke har noe å utsi. Ved på forhånd å tømme samtidslitteraturen for all tyngde, mister også Vagant troverdighet. Samtidig bør et tidsskrift som har kritikken som viktigste byggestein tåle motkritikk, og være interessert i en samtale om hva god litteraturkritkk er.

Da litteraturtidsskriftet Prosopoepeia, der undertegnede er medredaktør, påpekte klare svakheter ved Vagants kritikk av Karl Ove Knausgårds siste roman, var svaret at «kritikken fra småpiker som prøver føre et professoralt språk preller av». Det oppleves som et fattig argument. Hvem skriver Vagant egentlig for? Det er ingen hemmelighet at flere dyktige redaksjonsmedlemmer har forlatt redaksjonen. Deriblant Olaug Nilssen og Gunnhild Øyehaug.