Vagant i slett lune?

JEG ER GLAD for at Dagbladet (11.5) vier spalteplass til noe så sært som norske litteraturtidsskrift. Dagbladets journalist, Mariann Aalmo Fredin, gir velfortjent ros til Damm & Søn for deres offensive satsning på norsk skjønnlitteratur, herunder støtten til Vagant og det nye bladet Kraftsentrum. Når det gjelder tidsskriftet Vagant, er Fredin mer kritisk: «Flere har klaget på en sur og sær redaksjon», skriver hun, og formoder at utskiftningene derfor var nødvendige. For det første kan jeg avkrefte at de avgåtte redaksjonsmedlemmene er sure eller sære. For det andre er selve klagemålet åpenbart basert på hørensagen, men la gå: det er nok riktig at «flere» oppfatter Vagant-redaksjonen som sur. Denne oppfatningen har etter alt å dømme sin bakgrunn i at Vagant til tider har stilt seg klart kritisk til deler av norsk samtidslitteratur. Den peker antagelig også hen på et formidlingsproblem fra vår side.

JEG STUSSER imidlertid ved det å sette likhetstegn mellom sur og kritisk. Er det noen som mener at en litteratur kan forbedres ved at den utelukkende applauderes? Hvorfor tar man anstøt av at vi i Vagant har trykket et par lesninger som har en noe mer polemisk tone enn det som er vanlig? Har de som misliker den «sinte» anmelderen (enten han nå opptrer i Vagant eller annetsteds), tenkt over hvor konform kritikken ville blitt om ingen turde å slå i med en tordentale i ny og ne? Jeg tror ikke litteraturen er så pleietrengende at den ikke tåler å få en verbal kilevink fra tid til annen. En human offentlighet betyr en kritisk og uærbødig offentlighet. Sammenlignet med kritikken i for eksempel Tyskland, England og USA, er den norske nesten latterlig mild og snill. Er vi nordmenn virkelig så provinsielle at vi uvegerlig tar anstøt av selv den minste antydning til kritisk vidd?

Vagant er for øvrig mye mer enn kritisk anmelderi. Vi bruker det meste av plassen på undersøkende og analytiske tekster om litteratur: gammel og ny, bred og smal. Det er mulig det er sært av oss.