Vagant i ti år

«Vagant skal være et møtested for skrivende mennesker, et verksted for litterære nyvinninger. Vi skal være tilgjengelige for alle som interesserer seg for litteratur og litteraturkritikk.»

«Vi vil bli mer utadrettet. Ikke at vi har noe imot å være vanskelige og kompliserte, men vi vil også være inkluderende og aktuelle.»

  • De to sitatene over kunne tilsynelatende vært hentet fra samme intervju, men er i virkeligheten ytret med nesten ni og et halvt års mellomrom, av henholdsvis den første og den foreløpig siste redaksjonsgruppa i tidsskriftet Vagant. Når Vagant i dag kan feire sine første ti år med en litterær festaften i Aschehougs nyforgylte kantine - populært kalt «Sofies Minde» etter dette årtiets mest innbringende bokutgivelse - er det interessant å se hvor lite de uttalte ambisjonene har endret karakter i løpet av denne tida. Det betyr imidlertid ikke at det er et stillestående tidsskrift vi har med å gjøre. Kanskje heller at Vagant i all sin omskiftelighet nå er i ferd med å finne tilbake til sin opprinnelige karakter.
  • Som publiseringssted for nye forfatterskap og som et forum for litterær essayistikk, har Vagant spilt en svært viktig rolle. Så sterkt har Vagant profilert seg selv og sine skribenter, at man i flere år nå har snakket og skrevet om en egen Vagant-generasjon blant norske forfattere og kritikere. Tidsskriftet har også vært et viktig lærested for flere av dagens mest selvbevisste og innflytelsesrike forlagsredaktører. Vurdert på den måten er det liten tvil om at Vagant både har slått røtter og båret frukter.
  • Men tidsskriftet har også vært gjennom mindre fruktbare perioder, der trangen til å skulle definere seg selv i evig opposisjon til det etablerte litterære parnass har fått til dels mistrøstige konsekvenser. Formidlingsgleden, som naturlig burde ligge til grunn for all publisistisk virksomhet, har i perioder vært vanskelig å få øye på bak alle teoritunge utlegninger av den definert smale litteraturen.
  • Redaksjonen som nå leder Vagant, ser imidlertid ut til å ha funnet tilbake til den naturlige og udogmatiske entusiasmen som i sin tid var avgjørende for å få stablet tidsskriftet på beina. Det gir håp om at Vagant også de neste ti årene vil inneha en sentral rolle på den norskelitterære scene.