Vage endetidsfortellinger

Gode miljøskildringer, men litt substansløs apokalypse.

BOK: Stavangerforfatteren Rune Salvesen debuterte i 2005 med den urbane R.E.M.-romanen «Pur morgen». Den ble av Dagbladets lesere kåret til en av årets ti beste bøker.

Urban

Også hans bok nummer to er urban på sitt vis. Den består av løst sammensatte fortellinger i et nattsvart, iskaldt landskap herjet av meningsløs krig og naturkatastrofer. Lagt til en mytisk, arkaisk framtid som også kan minne om et herjet krigslandskap fra vår tid. Eller en nåtid som bør forberede seg på jordas undergang.

Bygråteren Sibylla

Mer enn portretter lager Salvesen landskap. Gjennom prosalyriske, filmatisk visuelle skildringer som kan være forbløffende gode. «Jeg tror blokkene er støtter som holder himmelen oppe (…). Når en av dem raser, faller himmelen og byen dør.» I dette landskapet møter vi Tunnelmenneskene som har bodd i kloakken i hundre år (han tar godt i, Salvesen), vokterne som mediterer for å holde restene av en ødelagt verden oppe og Bygråteren Sibylla, som har grått i sytti år, siden den gang «soldatene og opportunistene rev byen.»

Døden til hest

Problemet er at det hele blir litt substansløst. De manende skildringene i flertallsform er gode nok: «tapetet husker dagene da det klirret i vinglass her inne, flekkene sitter igjen i sofaen», men det blir så lite konkret. l hvert fall når personene er så vage og nesten klisjéaktig «mytiske». Når Salvesen så mot slutten lar selveste Døden i Johannes Åpenbaring komme ridende på sin svarte hest, gjør han det litt for enkelt for seg.