Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Vakker og brutal

Med en nesten tre timer lang poetisk, brutal krigsfilm vender Terrence Malick tilbake til filmen etter 20 års fravær. Han gjør det ikke lett for seg med dette krevende, innadvendte og storslåtte dramaet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I høst så vi Stephen Spielbergs knallversjon av D-dagen i «Redd menig Ryan,» med en innledende, mesterlig slagscene og en medrivende, rett på sak-fortelling om krigens hverdagslige helter. Malick går annerledes til verks. Han lar oss krype inn i hodene på et kompani amerikanske soldater i kamp mot japanere under slaget om Guadalcanal i 1942. Mens alt hos Spielberg er nådeløst grusomt og heslig, benytter Malick anledningen til å vise kontrastene mellom betagende natur, personlige konflikter og det overordnede mål - å ta fienden. Hele filmen er en kompleks leksjon i etikk på flere plan. Den krever altså sin seer, men er verdt strevet.

Tvil og kaos

Om hver enkelt lille soldat herjes av tvil og sjelekval i Malicks langsomme epos, står det ikke stort bedre til på det militære plan. Også der hersker kaos og uenighet. Oberst Gordon Tall (Nick Nolte) virker nesten like uforberedt på krigens uforutsigbare vendinger som hans underordnede kaptein Staros (Elias Koteas), der de kives om hvordan angrepene skal foretas. Men i «Den tynne røde linjen» står ikke én helt eller én oppvigler fram på bekostning av andre. Filmen portretterer, nesten på lik linje, en rekke personers strid mot seg selv, omstendighetene og omgivelsene. Samtlige i en ramme av vakker natur. Og det er der Malick begynner, med et paradisisk tropemiljø, som så invaderes av ødeleggelse.

Denne sammenstillingen av naturens og menneskenes kamp, hvor fugler slåss for livet i likhet med soldatene, kan virke noe pretensiøs og opplagt. Men slik Malick med varsom distanse bretter ut hver enkelts refleksjoner, deres søken etter noe sant i dævelskapen, blir dette en mektig, besnærende film om krigens umoral og individets moral. Noen fantastiske slagscener, dessuten, når vi først kommer i nærkontakt med kompaniets fiender. Annerledes enn Spielbergs, de også, men ikke dårligere.

Velkomponert

Sean Penn, James Caviezel, John Cusack, Woody Harrelson og Ben Chaplin er andre navn i en sann skuespillerparade. Sistnevnte, som menig Jack Bell, er dessverre blitt belemret med noen helt unødvendige tilbakeblikkssekvenser om en savnet kone.

For øvrig George Clooney og John Travolta i om lag halvannet minutt hver. Ingenting å kjøpe billett for altså. «Den tynne røde linjen» bør ses for sin velkomponerte, egenartede helhet.