Vakker og underfundig

Den første setningen i romanen er en perfekt plassert tørrflue det er umulig ikke å nappe på. «Tidlig en varm augustmorgen ble José Montoyas foreldre drept av en ku.»

Derfra sveiver Collington inn med stø hånd, og drøye to hundre sider seinere slipper han leseren fri igjen til et rikere liv.

José mister foreldrene Loretta og José i den bisarre ulykken og flytter inn hos tante Ramona i huset hun har arvet etter bestefaren sin.

Vakker

Vel hjemme igjen etter begravelsen finner lille José og Ramona at hennes døde besteforeldre har flyttet inn, og at det er som de aldri har vært borte. Ramona blir igjen barnet som vokste opp hos besteforeldrene, og hun blir hjemsøkt av fortida og sine egne knuste drømmer. Bestefaren gir Ramona en gave, den mugne og vasstrukne dagboka til Antonio Montoya, en fjern slektning som for lenge siden skar ut vakre religiøse figurer og felte ned historien om Guadalupes kamp mot sykdom og overtro i vakker håndskrift. Ramona leser om farens og besteforeldrenes liv som barn, og en mystisk kraft i dagboka forandrer hennes og lille Josés liv for alltid.

«Antonio Montoyas dagbok» er en av de vakreste og mest underfundige romaner jeg har lest. Rick Collington trollbinder med sin vakre prosa. Han betrakter livet fra en stor høyde og skildrer hva han ser i et språk gjennomskimret av tids- og stedsfølelse, ikke ulikt ørkenmaleriene til Georgia O'Keefe eller Tom Lea; et flyktig språk som nesten slipper unna, men som i Collingtons vare grep gjør romanen til en flersanselig opplevelse. «Antonio Montoyas dagbok» er en metafysisk reise, en mytisk familiekrønike hvor skillet mellom tid, liv og død går i ett med den klare ørkenluften og etterlater seg en oversanselig virkelighet i slekt med den sørstatsforfatteren Lewis Nordan lar sine bøker utspille seg i.

Krønike

«Antonio Montoyas dagbok» er en fortelling om menneskelighet og omsorg, en krønike som knytter generasjoner sammen på tvers av tid og sted, en roman som viser at livet bærer mange forkledninger og at fortid, nåtid og framtid er ett, men likevel ingenting uten tro. Den som ikke lar seg bevege av «Antonio Montoyas dagbok» er en iskald jævel som aldri mer fortjener å få åpne en bok.

«Antonio Montoyas dagbok» er levende, poetisk og presist oversatt av Bjørn Alex Herrman, som vi er blitt godt vant til fra den kanten. Stenersen har gitt romanen et omslag og format som står til innholdet, noe vi ikke er bortskjemt med her på berget.