Vakker platehistorie

Fargerikt kapittel fra norsk musikkhistorie.

BOK: På 50- og 60-tallet kom det en mengde rock og nesten-rock plater i Norge. Dette var før LP-enes storhetstid, så de fleste platene kom enten som store 78-plater, små hendige 45-plater eller sjutommers EP-plater, de sistnevnte ofte iført lekre fargerike omslag av kartong. Og det kom mange. Utrolig mange. Noen få var med norske artister, men de fleste var signert utenlandske musikere.

Både omslag og/eller plate kunne være produsert i Norge. Men det finnes også eksempler på at plater ble produsert i Norge, og ikledd omslag produsert i utlandet.

Extended play

EP-er fra femti og sekstitallet er ofte en studie i skjønnhet. Fargerike, iøynefallende, nette og lett håndterlige. Enkelte norskproduserte EP-er skifter eiere i dag for både fire- og femsifrete beløp.

Det finnes flere teorier om hvorfor EP-ene ble oppfunnet. EP-er gikk ofte under navnet «fattigmanns-LP-er», fordi de inneholdt mer musikk enn en singel, men atskillig mindre enn en LP. Den gangen var album i form av LP-er kostbare saker, de var for ren luksus å regne, og ikke forbruksvarer som i dag. Prisen på en LP var mer enn tretti kroner, over en gjennomsnitts daglønn den gang. En annen teori om hvorfor det ble laget EP-er er at den tids platespillere ofte var for små til at man kunne spille LP-er på dem. Derfor ble de fleste plateutgivelsene tildelt en sang pr. side, men på EP-ene var det plass til to.

Ved første øyekast kan det synes som om «Norske rock and roll pressinger» er en ganske katalogliknende oppramsing av hva som kom ut i Norge av rock’n’roll og nær beslektete musikkformer fra 1950 og til litt ut på sekstitallet. Men ser man litt nøyere etter, så ligger det mye interessant stoff her.

Alle kan vel enes om at «Rock around the clock» med Bill Haley and his Comets var den første store platesuksessen innen rock, og at Elvis Presley er selve kongen. Bill Haleys første plater kom allerede på midten av 50-tallet her hjemme, hans første norske EP hadde faktisk sydd kartongomslag.

Mer country enn rock

Den plata som kanskje har betydd aller mest for gitarspillets framganger i Norge, Arthur Smiths «Guitar boogie» ble gitt ut flere ganger, første gang så tidlig som i 1950, på 78-plate. Den gang hadde man imidlertid ikke hitlister, det fenomenet kom først i 1958, så om den hadde slått ut seinere riffklassikere som «Black night» og «Day tripper» popularitetsmessig er uvisst. Men den må ha solgt utrolige mengder. Noen vil vel innvende at «Guitar boogie» er mer country enn rock, uansett har den vært særdeles viktig for rocken i ettertid.

Gospel og skiffle

Tor Arne Petzold har noen steder ruslet utenfor rockens sidelinjer, og tatt med nærliggende musikkformer. Her er gospel med Deep River Boys, som etter antall utgivelser å dømme må ha vært virkelig kjente, og skiffle, som takket være artister som Lonnie Donegan og The Vipers hadde en anselig mengde beundrere her i landet. Og her er Shadows-utgivelser, plater med Tommy Steele, plater med gitarpioneren Les Paul – internasjonale berømtheter som vel sjøl knapt har forstått hvor populære de var rundt om i verden. Ikke minst i lille Norge.

Boka skal hovedsakelig dreie seg om rock’n’roll og musikk med femtitallsrøtter. Beatgrupper som The Beatles, Swinging Blue Jeans etc. er holdt utenfor, skjønt man finner Tony Jackson & The Vibrations her, bandet som med sine Searchers-røtter var et av innslagene i den aller første sendingen av Pop-Korn i 1964. En glipp?

Rockens konger

Bakerst i boka finner man noen tilleggskapitler. Et av dem handler om Per Harald Hartvig, bedre kjent som vår egen rockekonge Rocke-Pelle. Et annet inneholdende en oversikt over Elvis Presleys norske utgivelser er inkludert, og illustrert i farger. Norske rockinnspillinger fra femtitallet finner man også, skjønt hos en del av dem er rockgehalten såpass lav at de nok bør huskes i gåseøyne, som utgivelser med underholdnings- og jazz artister som Inger Jacobsen og Nora Brockstedt.

Bokas kanskje viktigste del er en oversikt over plateselskaper og platemerker som var på det norske markedet i 1957. Ni selskaper med til sammen trettifire platemerker (som så fint kalles labeler i dag). Her foreligger faktisk hele ni sider med avfotograferte norske fabrikkposer, registrert under selskaper. Flott!

Illustrasjoner ja. Boka er illustrert i farger, hovedsakelig bolkevis. Norskproduserte singel- og EP-omslag, i tillegg til en bunke med plater presset i farget vinyl. Og enda litt til. Vakkert spør dere meg, enten det nå blir nostalgi ut av det eller ikke. Uansett er dette ei viktig bok, som er med på å kaste lys over en del av musikkbransjen som få har brydd seg med til nå.