EN TUNG AFFÆRE: Debutalbumet til svenske Seinaboy Sey klarer ikke helt å følge opp fokuset på sine kritikerroste EP-utgivelser. Foto: Universal Music
EN TUNG AFFÆRE: Debutalbumet til svenske Seinaboy Sey klarer ikke helt å følge opp fokuset på sine kritikerroste EP-utgivelser. Foto: Universal MusicVis mer

Vakkert, men utmattende

Som å sette fem James Bond-temalåter på repeat.

ALBUM: Det ligger unektelig noe ironisk i at det var Kygos fjærlette troperytmer som ga Seinabo Sey hennes første, store gjennombrudd. To artister fra hver sin side av spekteret, som kombinert ble grunnlaget for spontan, kommers magi.  

Store stemmer finnes det derimot nok av, og det var ingen selvfølge at den svenske sangerinnen ikke kom til å forbli enda en av house-musikkens anonyme vokalspor.  

LITT FOR TRYGT To skamroste EP-er (og et overraskende fett rapvers) senere vet vi at dette ikke er tilfelle. Med sin tunge og varierte musikk, har 25-åringen og hennes trofaste studiopartner Magnus Lidehäll sørget for å bygge opp en hype som denne helgen har fått utløp i debutalbumet «Pretend».  

12 spor, hvorav hele syv av dem allerede er velkjente låter for fansen, takket være de nevnte EP-slippene «For Madeleine» og «For Maudo».  

Seinabo har selv forklart hvor viktig det er at låtene hennes er universale og tidløse, og de fem siste puslebitene lever i stor grad opp til dette kravet. Dessverre gjør også denne innstillingen at «Pretend» etterhvert mister følelsen av både nyskapelse og risiko.  

HINDRES AV ALBUMFORMATET Allerede første sekund svir hun av «Younger». Deretter albumets suggerende tittelspor, som her har byttet plass med sin «For Maudo»-nabo «Poetic». Variert og fokusert. Den store styrken til hennes to kortere utgivelser.  

Artikkelen fortsetter under annonsen

Denne gangen merker man albumformatet, som etterhvert fungerer som en vekt over lytteren, og eliminerer enkeltspor som fungerte langt bedre i en konsentrert klynge. Syv låter inn topper det seg med «Sorry». En kvikksand av en teatralsk ballade, med nok strykere og pauke til å gjøre Andrew Lloyd Webber stolt.  

Redningen kommer heldigvis i form av «You». Gåsehud-produsenten som strengt tatt er like mektig som resten av skiva, men også gir en helt egen og etterlengtet ro. Seinabos åpenhjertige kamp for å redde et skrantende forhold hun selv har blitt avhengig av.  

«If you tell me what to do / I'll move mountains,  show and prove / If you let me, I'll turn on the lights / Show you all I see in you this round / We might need to speak the truth / All the lies are filling you/ I assure you nothing good will come / If we keep on marching to this drum»  

Likevel er det grenser for hvor mye dysterhet og altstemme en kan takle. Og når sistesporet «Burial» er over, trenger man rett og slett en pause. I lengden blir «Pretend» nemlig litt for pompøst, kraftig og monotont. Som å sette fem James Bond-temalåter på repeat, uten å få en pustepause med noe litt mer lett og oppmuntrende.  

Og nei, da mener jeg ikke Kygo... men Max Martin kanskje?