Vakkert og rått

Stor skrivekunst i noveller om hengivenhet, uro og kritiske øyeblikk.

BOK: Få norske novellekunstnere skriver så smidig og vakkert som Øystein Lønn. Han er en lur og dempet forteller, men like fullt skånselsløst skarp og presis. Årets novellesamling er Lønns første på over ti år. For forrige samling, «Hva skal vi gjøre i dag?» (1995), fikk han Nordisk Råds litteraturpris. Siden den gang er det kommet tre romaner fra Lønns hånd.

«Plutselig landligge» består av fem noveller. De fire første er liknende i form og tilnærming, mens sluttnovellen skiller seg ut. Ikke bare er den vesentlig lengre, den har også et (ikke udelt sympatisk) fortellende jeg. Og mens de øvrige novellene belyser forholdet mellom mann og kvinne, på avhengighet og avstand, rommer «Fem dager med Thomsson» en klarere sivilisasjonskritikk.Den eksistensielle tematikken binder likevel novellene sammen. I langnovellen er Thomsson «en liten bartefaen med gullnål i slipset», som plutselig dukker opp i kontorlandskapet til fortelleren. Den bebartede erobrer den beste plassen, dusjer lokalet med mangolukt, og har åpenbart en skjult agenda.

Sirkles inn

Dessverre for fortelleren, «en slags på stedet hvil-person uten ambisjoner», innbefatter agendaen ham. På kafkask vis sirkles fortelleren inn og overstyres. Thomsson vil gi ham en mer framtredende plass i «byrået». Haken er at fortellerens personlige historie må omskrives, gjøres mer salgbar.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Novellen er den mest humoristiske i samlingen. Gåtefullheten og absurditetene har godt med spillerom, og alle betydningslagene og finurlighetene gjør den en smule krevende å lese. Kvinneskikkelsene, som Lønn har et uvanlig godt grep om, er mindre dominerende enn i de øvrige novellene. Likevel er noe så prosaisk som en kvinne som skjærer løk novellens vakreste bilde. Lønn viser en overveldende sensibilitet og raushet overfor sine kvinnelige personer.

Nær - fjern

Mens langnovellen rommer kritikk mot tidstypisk juks, jakt og jag, sikter de fire andre fortellingene seg inn på intimsfæren. I alle møter vi menn med likt eller liknende navn. Leserens oppmerksomhet trekkes likevel først og fremst mot kvinnene. De er kritiske, urolige og begjærlige. Intense.

I åpningsnovellen sitter en kvinne følelsesmessig fast i noe udefinert og skremmende: «Hun orket heller ikke mer, det var for mye, hun tenkte ikke på det, for det var stille i det halvfulle flyet.» Novellen er en nydelig skildring av avhengighet og nærhet. Andrenovellen, samlingens svakeste, handler om dynamikken mellom én kvinne og to menn. Den etterfølges av en stilisert og visuell fortelling om et langt og avgjørende øyeblikk mellom en eldre mann og en ung kvinne.

Samlingens tittelnovelle er en anelse råere. Vi møter et par idet de manøvrer en seilskute i storm, inn i smulere farvann. Lønn har også tidligere brukt stormmetaforen. Her er stormen ikke bare meningsutvidende, men danner en slående scenografi. Novellen er en teknisk elegant fortelling om avstand, rivalisering og hat.

Begeistrer

Lønn skriver vakkert og sanselig om intimitet og vekten av det sagte og usagte. Skikkelsenes eskalerende uro er ofte en hårsbredd unna. Lønns «utydeligheter» får leseren til å undre og humrende lese setninger om igjen: «Han hadde stått opp og dusjet igjen. Ikke fordi det var nødvendig, men fordi han hadde drømt at han var blitt medlem i et mannskor.»

Det er mange ting ved novellene som begeistrer. De tekniske finessene, med omgåelse og fortielse som en del av fortellerstrategien. De stramme dialogene som ofte rommer en underlig innforståtthet mellom partene. Den økonomiske, knappe, men ikke kjølig magre formen. Og skjønnheten og de overraskende sammenstillingene. Oppramsingen kunne fortsatt. «Plutselig landligge» er en glede å lese.