Vakkert om angst

En liten hareunge, «Klumpen», er alene i skogen. Han vil hjem, men tør ikke springe over jordet i dagslys. Reven kunne se ham og ta ham. Derfor venter «Klumpen» på kveldslyset som skal beskytte og gjemme ham, og på mor eller far som kanskje kommer og følger ham hjem.

Oddmund Hagen har skrevet sin første barnebok, og den er like stilistisk perfekt som hans tidligere voksenbøker, kritikerroste, men ukjente for de fleste. Oddmund Hagen har ikke vært bortskjemt med pressens lyskastere, utover de gode kritikkene. Når han nå, sammen med billedkunstneren Akin Düzakin, er nominert til Brageprisen, synes det som om det er første gang han får en plass i en større sammenheng i offentligheten.

Boka er nydelig, både gjennom tekst og bilder, poetisk og knapp, alle unødvendige ord er luket ut.

Oddmund Hagen har også tidligere i sitt forfatterskap skildret barndommen. Nå formidler han angsten for å være alene, savnet av mor og far, de som er selve tryggheten. Teksten blir allmenngyldig.

«Må berre vente», tenker «Klumpen», mens hans fantaserer om hva de gjør hjemme, og hva som kan skje, hvis han tar sjansen på å løpe.

Akin Düzakin er medfortellende i sine illustrasjoner. Lyset skifter fra bilde til bilde, fra dagslyset og solnedgangen til skumringen, mens «Klumpen» prøver å få tida til å gå. Han henger etter beina i trærne, sitter lent inntil stammen, balanserer, slike ting som barn gjør ubevisst.

Boka er vakkert, stillferdig fortalt. En billedbok å vende tilbake til.