Vakkert om det lydløse

«Bortenfor stillheten» bringer oss i kontakt med en annen verden, den uten lyd. Fortellingen om Lara og hennes døve foreldre er vakker, uvanlig og rørende.

Den er dessuten universell, for den nødvendige prosessen barn gjennomgår for å skape sine egne liv foregår i alle familier. Omstendighetene her gjør den bare mer smertefull.

Lyden av snø

Nå er ikke «Bortenfor stillheten,» Oscar-nominert i vår, noen humørløs affære. Vi følger Lara fra barndom til voksen alder. Hun er foreldrenes forbindelse til omverdenen. Det er Lara som må ordne opp i banken og oversette fra fjernsynet, et samvittighetsfullt barn med for mye ansvar på skuldrene. Klarinetten en tante gir henne i gave blir en kjærkommen avlastning. Når hun i voksen alder bestemmer seg for å studere musikk, begynner den vanskelige løsrivelsesprosessen fra foreldre som er livredde for å miste henne.

Caroline Link har laget en film som innsiktsfullt og medrivende presenterer en verden de fleste av oss har små forutsetninger for å forstå. I nydelige scener må Lara for eksempel beskrive hvordan snø høres ut. Hun spilles som barn av Tatjana Trieb, av voksen som Sylvie Testud _ begge glimrende.

Kjærlig og varm

Det handler også om generasjonsmotsetninger av svært gjenkjennelig karakter _ og om uforstand og misforståelser som skaper fiendtlighet i tiår. Dette formidlet gjennom forholdet mellom Laras far (Howie Seago) og hans søster. Både Seago og Emanuelle Laborit i rollen som Laras mor er selv hørselssvekkede. De gir overbevisende tolkninger av avmakt overfor de omgivelsene de fleste av oss beveger oss i.

Først og fremst en kjærlig og varm film, dette, gjennomført og gjennomtenkt på alle plan. Tysk, altså, og det burde ikke skremme noen.