INDERLIG: Den nye boka til Saabye Christensen er en hybrid; en blanding av biografi, slektshistorie og refleksjoner om diktning og sannhet Foto: NTB scanpix
INDERLIG: Den nye boka til Saabye Christensen er en hybrid; en blanding av biografi, slektshistorie og refleksjoner om diktning og sannhet Foto: NTB scanpix Vis mer

Vakkert om farmor

Lars Saabye Christensen har ikke lagt ned pennen. Når han blar i slektas minnebok, blir det vakkert.

Publisert

«Og jeg slukker lyset og forlater arbeidsrommet hvor det siste arbeidet er gjort for første gang.» Slik avslutter Lars Saabye Christensen tredje bok, «Skyggeboken», som er siste del av hans hovedverk, «Byens spor». Og slik varslet han et endelig punktum for et langt og rikt forfatterskap.

Men nei. Det var i høyden et semikolon. Lars Saabye Christensen er på banen igjen med ny bok. «Min kinesiske farmor» er en slags hybrid, ei memoarbok, en slektshistorie, en biografi og en refleksjon over forholdet mellom diktning og virkelighet. Men først og fremst er den en kjærlighetserklæring til en farmor han forsøker å mane fram fra glemselens slør. Det er ei inderlig, vakker bok.

I skyggen

«Jeg skriver dette fordi jeg har stått i hennes lys siden hun døde i 1972», forteller han. Men selv befinner hun seg i skyggen. Hun er en av de forrige generasjoners mange kvinner som hadde sin plass blant sterke, autoritære menn, men som ble «usynlige» for ettertida; de finnes ikke i nekrologer, bedriftshistorier eller avisutklipp. Minnene om dem viskes gradvis ut.

«Hun er romanen jeg alltid har ønsket å skrive», innrømmer han. Hans mantra har alltid vært at diktningen forholder seg til virkeligheten som musikken til instrumentet. Noe holder ham tilbake: «Men hvilken rett har jeg til å dikte om farmor? ... Er hun kanskje ikke nok i seg selv?»

Dette er refleksjoner Lars Saabye Christensen gjør seg ved farens dødsleie i 2009. Hans danskfødte far skal kanskje rekke å feire sin 90-årsdag. De to har snakket så lite om farens fortid; sønnen kvier seg for å spørre. Men han vil vite hvorfor farmoren reiste alene fra Danmark til Hongkong i 1906, en uendelig lang sjøreise, i en alder av 26 år. Farens svar er springende.

Brå forelskelse

Farfarens liv og karriere er derimot godt bevart i form av attester, anbefalingsbrev, postkort og intervjuer. Jørgen Christensen (1876-1954) var styrmann. I begynnelsen av 1906 reiser han fra København med bergingsdamperen Protector til Hongkong for å bli stasjonert der i det danske selskapet Svitzer Bjergnings-Enterprises tjeneste. Kort tid før, i desember 1905, har han giftet seg i Hjørring med Hulda Marie Thomsen (1880-1972). Han hadde støtt på henne i Aalborgs fineste hatteforretning og falt pladask. Noen måneder seinere følger Hulda etter mannen til Hongkong.

«Reisen fra København til Hongkong er et materiale i tid og rom som kunne blitt min beste roman. Jeg har ikke vært i tvil. Men hver gang jeg skulle gi meg i kast med den, har jeg i stedet skrevet en annen», skriver Saabye Christensen. Han avstår hver gang; han vet ikke nok, han er redd for å ødelegge – og konkluderer: «Forfatteren forbereder seg alltid på den romanen han aldri skal skrive».

Men han bruker ønsket om å male farmorens portrett som en innfallsvinkel til å ettergå sin egen slektshistorie i fire generasjoner, også sin egen oppvekst hos foreldrene i Gabelsgate i Oslo. Et viktig minne er en blå minnebok, et «Memorandum til Notering af Begivenheder», han fikk av farmoren som guttunge. I denne skrev han sine første dikt, men mest av alt adresser. Unge Lars var blomsterbud på slutten av folkeskolen, og i minneboka førte han omhyggelig og alfabetisk alle adressene han hadde syklet til med blomster på bagasjebrettet. Men her skrev han også det han omtaler som sitt første sannferdige dikt, om urmakerne på Drammensveien: «Når jeg ser / to klokker / på én gang / som viser forskjellig tid / blir jeg redd / Er det jeg som / går feil?» Han mener at dette diktet er så nær hans egen forfatterstemme som det er mulig å komme.

Baklengs i tid

Det er klokka over farens sykeseng som skrur tankene hans tilbake. Faren mener den går feil, at den går baklengs. Det er den som motiverer ønsket om å reise tilbake til begivenhetene i Hongkong. Når sønnen spør faren om hvordan farfaren var, lyder svaret «Han var av den gamle skole.» Det hadde seg slik at han skammet seg resten av livet over en tatovering han fikk i Sydney da han var atten år gammel. Han brettet aldri opp skjorteermene. Det får forfatteren til å reflektere: «Hva med meg? Hvilken skole er jeg av? Kanskje man vil si: Han var en mann av Forsøksgymnaset.»

Det finnes en slik umiskjennelig lun humor i store deler av Lars Saabye Christensens forfatterskap. I den siste romanen, «Skyggeboken», trer han inn selv og forholder seg til de fiktive skikkelsene han har skapt i bøkene. Han fortsetter denne debatten med seg selv i «Min kinesiske farmor» og spør seg hvilken rett han har til å blande kortene mellom fiksjon og autentiske personer. Det er gode refleksjoner i en rørende minnebok som dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer