Vakkert om forfall

Våren 1966 ble dette albumet spilt inn på fire dager, til en kostnad på rundt 3000 dollar.

Musikere som Lou Reed og John Cale var i begynnelsen av sin karriere - og de hadde Andy Warhol som sin høye beskytter. Han plasserte en av de mange merkverdige damene som kretset rundt hans Factory i New York, den tyske modellen Nico, foran mikrofonen for å gjøre bandet litt mer spektakulært, og lagde selv coveret, med den berømte Warhol-bananen på hvit bunn.

På denne to-cd-ers praktutgaven av albumet får du både mono- og stereomikser av originalplata, pluss fire singelversjoner av kjente låter og fem sanger fra Nicos soloalbum «Chelsea Girl». Du kan dessuten «skrelle» bananen på forsiden av coveret, men spør ikke om den symbolske betydningen av at fruktkjøttet på innsiden er lyserødt av farge.

«The Velvet Underground & Nico» fikk enorm innflytelse. Som en slags bakgårdsutgave av det San Francisco-gruppa Grateful Dead holdt på med på den andre siden av det amerikanske kontinentet, utviklet Lou Reed & Co. et prosjekt som fikk både politisk, kulturell, litterær og musikalsk innflytelse. I Tsjekkoslovakia på 1970-tallet ble bandet inspirasjon for rockgrupper som under kommunistregimet ble erklært ulovlige (Vaclav Havel er en av gruppas fremste fan), Jokke Nielsen lagde en norsk variant av temaet i «I 'm Waiting for My Man» , og i dag gjør grupper som The Strokes verdenssuksess med den samme resepten som gruppa utviklet, med et likefram, rått gitarkomp og snakkende, historiefortellende vokal.

Lou Reed fortalte ikke de vanlige popmusikkhistoriene. Han skrev med sterk og hardkokt poetisk kraft om å være på desperat jakt etter et nytt skudd, om livstretthet og dødsdrift, om obskure, seksuelle dragninger og om å begi seg til Harlem for å møte langeren sin- med alt hva det innebar av trusler for en hvit narkoman. Og Nico sang aldri vakrere og mer hudløst enn hun gjør på de tre sangene Lou Reed skrev spesielt til henne; «Femme Fatale» , «I'll Be Your Mirror» og «All Tomorrows Parties» , låter hun fortsatte å framføre helt til hun døde i 1987. Sjelden er en stemning av forfall og dreven livserfaren vært framført med større grad av uskyld.