Vakkert om klosterliv

BOK: «Menneskene vi snart skal møte vet ikke at dette er middelalderen. De mener de selv hører hjemme i en spennende og utfordrende tid, og ville bli meget forundret over å bli fortalt at de befinner seg mellom to perioder som er viktigere og mer fremragende enn deres.»

Slik åpner idéhistoriker og teolog Karl Gervin sin vakre bok om cistercienserklostrene i Norge. En 300 siders vandring preget en idéhistorisk samtidsforståelse av middelaldermennesket. Sognepresten i Oslo Domkirke bruker et så klart og enkelt språk at det er en lise å lese. Et språk som antyder uten å fordekke, som når han skriver om Cistercienserhistorien at «Vi skal vel ta høyde for at deler av fortellingen ble skrevet med blikket vendt mot idealene snarere enn virkeligheten.»

Hode i skyene

Cistercienserordenen ble grunnlagt av adelsmannen Bernhard av Clairvaux i 1088. Den fikk antakelig sitt navn fra Cistels-sivet rundt det første klosteret ved Citeaux: «Et område med få helgener, der de har bena på jorda, men altså hodet i skyene.» Ordenen kom til å bli «mer hjerte enn hodet». De la vekt på isolasjon, enkelhet, fromhet, fattigdomsidealer. I en arkitektonisk ren kirke som var mer opptatt av lys enn utsmykning. Og som blant annet forbød røkelse og flerstemt sang, for det kunne forføre sansene. Det fantes seks cistercienserklostre i Norge. Lyse, Nonneseter, Bergen, Hovedøya, Munkeby og Tautra. Munkeby ved Levanger var ordenens aller nordligste. Det ble stående som et bilde på at evangeliet var forkynt til jordas ende, og at endetiden var nær. Det var likevel klosteret på Hovedøya som kom til å bli det mest veldrevne. Cistercienserne var det Gervin kaller svært gode bedriftsledere, og deres bedriftshistorie blir også en historie om middelalderens voksende industri. De var blant annet fremst i utviklingen av vannteknologi. På Bygdøy drev de fiskeoppdrett og jernverk, og etter hvert la de under seg 250 underbruk, deriblant Bygdøy og Smestad.

Kvinnenes skrøpelighet

Gervin er en helt sjelden historisk pedagog. Med et klart og lite predikende språk gir han oss innblikk i den generelle kirke og middelalderhistorie: Korstogene, arkitekturen, matskikker, medisin og klær, teologi og bønn, klosterskandaler, forfall og svartedauden. Han vier også et kapittel til kvinnene i klosteret, selv om den hellige Bernhard «kjente dette kjønns svakhet, skrøpeligheten til dets legeme, og dets omskiftelige sinn.»

Hardt liv

Vi får også oppleve klosterets harde hverdag, blant annet når Gervin tar oss med til Tautra nattestid. Vi står opp sammen med munkene kl. 1.45, tar på oss de hvite ullkuttene i det iskalde, beksvarte klosteret, og dagen begynner med sang, stående. Det første måltidet kommer ikke før ett, bestående av grønnsaker og korn. Etter hvert også kjøtt, fordi kjøttspørsmålet hele tiden «presser seg på». Vi forstår at munkelivet var et hardt liv. Gjennomsnittsalderen var 37 år. Men så hadde de da også et annet forhold til døden og etterlivet enn de fleste moderne mennesker.

Forfall og fengsler

«Det er vanskelig å holde entusiasmen for et asketisk liv oppe, når man samtidig begynner å samle betydelige verdier,» skriver Gervin. Og mer enn antyder en av årsakene til ordenens åndelige fall: De store land eiendommene de etter hvert la under seg. Cistercienserne kunne fordrive folk med makt fra gård og grunn. Gervin forteller også at klostrene hadde egne fengsler, noe som måtte bety at ikke alle var like fromme. Hovedårsaken til at klostrene i Norge forfalt var likevel Svartedauen og den etterfølgende reformasjonen.

From naivisme

Det ble sagt om cistercienserne at de ga avkall på alt, unntatt kunsten å skrive godt. Sånn sett kommer Gervins språklige renhet til å speile ordensidealet, samt stå som en ekstrem kontrast til vår egen litterært skravlete tid. Bare kapittelundertitlene avslører en bevisst from naivisme som ved en forsiktig humoristisk vri speiler middelalderen: «5. kapittel viser hvordan munkene brukte tiden, innskjerper at intet må gå foran gudstjenesten og minner om at de som snakker mye i dagens løp, ikke skal arve jorda.»

Ingenting er tilfeldig i denne boka, der også layouten speiler middelalderen: Skriften mot venstre og stor høyremarg til notater, slik det var vanlig den gang. Pax har spandert en rekke nydelig gjengitte illustrasjoner, i ei bok så gjennomført at lesningen av den oppleves som en åndelig renselse.