Vakkert om mor og far

Familiens hemmelige fortelling blir til nærværende og rettskaffen litteratur.

BOK: Den 18. oktober 1947 står et ungt brudepar foran presten i Vågøy kirke i Romsdalen. De bærer på hver sin hemmelighet, hver sine historier om hendelsene som har brakt dem sammen. I tiåra som følger skal historiene deres ta bolig i familien de bygger opp, som en serie antydninger som barn og voksne lever sine liv rundt.

Vakkert

Med «Mors og fars historie» har Edvard Hoem åpnet foreldrenes taushet for omverdenen. Det litterære resultatet er ikke uproblematisk. Men det skygger ikke for at «Mord og fars historie» er et vakkert og særegent stykke tekst, en kjærlighetsroman i erindringslitterær form, en betroelse som på godt og vondt er nær ved å briste av alle de følelsene den rommer. «Denne boka baserer seg på enkelte episodar som mor og far fortalde om i sine ungdomsår» , skriver Edvard Hoem. Førstepersonsbeskrivelsene har forfatteren supplert med intervjuer og arkivmateriale, ikke minst brev og papirer etter faren. Målsettingen med boka er imidlertid ikke dokumentarisk: «Dei aller fleste situasjonane er autentiske, men alt er fortalt med forfattarens stemme og slik han ser det for seg, ut frå det han har sett og drøymt.» Dette grenselandet mellom fakta og fiksjon har Hoem beveget seg i før. Men selv om emnet er mer personlig enn tidligere, er han lite opptatt av å utforske det komplekse forholdet mellom fortrengning og fortelling som stoffet hviler på. Teksten vil ganske enkelt være «Mors og fars historie». At Hoem griper til fiksjonen burde sånn sett ikke være rarere enn at vi alle er nødt til å forestille oss ting når vi vil nærme oss fortida: «Det er ingen annen vei enn å dikte dei fram, dei tyske soldatane i deira grøne uniformar, og dei norske jentene».

Smertefullt

Sønnens beretning kretser rundt smertefulle historiske erfaringer. Likevel er denne boka åpenbart skrevet som en hyllest: til foreldrene, og til tilgivelsens makt i menneskelivet. Når den hoemske patos likevel ikke oppleves som påtrengende, skyldes det kanskje at den passer med miljøet som skildres.

Lidenskap

På sitt beste framstår «Mors og fars historie» som uttrykk for noe mer enn familiehemmeligheten. Den er en tegning av lidenskapen slik den kunne komme til uttrykk i en helt konkret historisk sammenheng, innen et helt spesielt språk, i et folkelig indremisjonsmiljø som norske forfattere i ettertid altfor ofte har nøyd seg med å karikere.