NORSK ANIMASJON: Både 2D- og dokkeanimasjon benyttes i Mats Groruds film. Vekslingen mellom teknikkene skaper skiller mellom nåtid og fortid.
NORSK ANIMASJON: Både 2D- og dokkeanimasjon benyttes i Mats Groruds film. Vekslingen mellom teknikkene skaper skiller mellom nåtid og fortid.Vis mer

Anmeldelse: «Tårnet»

Vakkert om palestinsk savn

Norsk animasjonsfilm om livet i flyktningleir i Libanon.

«Tårnet»

5 1 6

Animasjon/familiefilm

Regi:

Mats Grorud

Skuespillere:

Div. norske stemmer

Premieredato:

30 november

Aldersgrense:

9 år

Orginaltittel:

«Tårnet»/«The Tower»

«Et lite kunstverk av en film.»
Se alle anmeldelser

FILM: Palestinakonflikten i barneversjon, er det mulig? Mats Groruds animasjonsfilm «Tårnet» gir en kronologisk historie, sett fra barneperspektiv og sett fra de fordrevne flyktningenes perspektiv. Den er mer trist enn sint, og den insisterer på håpet i alt det håpløse. Men den er først og fremst et lite kunstverk av en film.

Den norske animatørfilmskaperen har tilbrakt et år i flyktningleiren Bourj el Barajneh i Beirut. Intervjuer med beboerne der danner utgangspunktet for filmen, som altså har et dokumentarisk fundament, men er fortalt som fiksjon der den 11 år gamle palestinske jenta Wardi er hovedperson.

Al Nakba

Fortellingen går tilbake til 1948 og det palestinerne kaller al Nakba (katastrofen), da de ble drevet i eksil. Wardis oldefar Sidi kom til Libanon der Bourj el Barajneh-leiren først besto av telt og presenninger. 70 år seinere er leiren et konglomerat av tette bygninger, tårn der hver generasjon har bygget i høyden på den trange plassen.

Mats Grorud tar i bruk forskjellige virkemidler for å fortelle Wardis nåtidshistorie og tilbakeblikkene. Han veksler mellom 2D- og dokkeanimasjon, noe som gir en særdeles effektiv måte å formidle fortidas dramatikk på. Tegnefilmsekvensene leder tankene hen på Ari Folmans «Waltz with Bashir» fra 2008. Også den gikk tett på krigen i Libanon i 1982, men fra et annet perspektiv.

Nøkkelen

«Tårnet» skygger heller ikke unna bombing, snikskyttere og krigsscener, der den forteller om Wardis besteforeldre, onkler og tanters erfaringer som flyktninger. Selv går hun med en stor nøkkel rundt halsen, den som oldefar Sidi tok med seg fra familiens hus i Palestina. Den er symbolet på et håp som ikke vil forsvinne helt. Mats Grorud har klart å tilføye mye poesi i en grim fortelling. Innimellom bruker han autentiske nyhetsklipp for å sette rammen rundt begivenhetene.

Filmen finnes i tre versjoner, med henholdsvis norske, engelske og arabiske stemmer. Slik kan den nå det store publikumet den fortjener.

.