Vakkert om Snorres siste dager

Thorvald Steen skriver særegent og originalt innenfor den historiske romansjangeren.

De tre forrige romanene, «Don Carlos», «Giovanni» og «Konstantinopel», fikk god mottakelse, og nå har Steen klart det igjen.

Et siste verk

«Den lille hesten» tar for seg Snorres fem siste dager før han blir drept 22. september 1241. Snorre vil skrive et siste verk på sine eldre dager, sagaen om sitt eget liv, der han vil reise monumentet over seg selv for en gangs skyld, og ikke over norske konger fra fjerne tider. Han ønsker å imøtegå sine mange fienders kvasse beskyldninger om maktbegjær, troløshet og svik. Han har til og med en mistanke om at hans egen sønn, Orækja, har imot ham, og redselen for dette opptar store deler av romanen.

Parallelt med skrivevirksomheten venter han på sin elskerinne Margrete, den eneste kvinnen han noen gang har elsket og respektert. Tittelen «Den lille hesten» henspiller på Snorres islandshest Sleipner, som er den eneste fortrolige i Snorres liv. Snorres banemenn vet å utnytte dette.

I utkanten av Snorres gård Reykholt forberedes et overfall beordret av kong Håkon i Norge. Håkon er bitter for at Snorre, som den mektigste mannen på Island, ikke vil innlemme øyriket i Norge. Nettet snører seg tettere og tettere sammen rundt Snorre, inntil døden er uunngåelig. Leseren vet hele tida hva som skal skje, men Steen bygger opp spenningen mot drapet på mesterlig sagavis.

Bakenfor kildene

Thorvald Steen har ønsket å dikte seg bakenfor kildene og se Snorre som et komplisert og sammensatt menneske, tillegge ham et følelsesliv fra et nåtidig perspektiv. Snorre framstår som en svikefull, forfengelig og maktsyk høvding som har flere fiender enn venner. I Steens nyanserte framstilling er det likevel ikke fritt for at vi får sympati for den aldrende dikteren. Steen sier noe allmenngyldig om menneskers iboende maktbegjær som får gyldighet langt inn til våre dagers krigskonflikter.

«Den lille hesten» er fortalt i en blandet stil der sagaens korthogde setninger og understatement preger enkelte sider, den realistiske romanens detaljbruk og karakterskildringer andre, og Steen er svært poetisk i sin psykologiske tolkning av Snorres indre liv.

Steens egen mikstur av elementer fungerer svært godt. Som Snorre selv forener han historieskriving og diktning på et særdeles stringent vis.