Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Vakkert som vanlig

Secret Gardens siste er til tider svulstig, men harmonisk og høystemt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Få popgrupper har hatt større glede av sin Grand Prix-seier enn Secret Garden.

Etter «Nocturne»-triumfen er gruppa blitt et stor navn både hjemme og ute, med sitt harmoniske verdensmusikkimage og sin naturmystiske newagelightholdning; representert på den nye CD-en med poetiske låttitler som «Awakening» , «Silent Wings» , «Greenwaves» , «Gates of Dawn» og ikke minst tittelen, «Once in a Red Moon» . En låt heter også «Belonging», men har ingenting å gjøre med klassikeren Keith Jarrett spilte inn sammen med Jan Garbarek.

Secret Garden lager innbydende musikk, mykmelodiøse svisker bygd på folkemusikk. Et lite stykke Norge her, et lite stykke Irland der. Det er svulmende, men ikke direkte glatt, fylt av patos, men ikke ulidelig patetisk.

På sitt mest motstandsløst klisjéfylte likner melodiene musikalske elg i solnedgang-motiver og er farlig nær et ord på m, som vi skal la være å nevne. Kvasiklassiske må man derimot kunne si at de til tider er.

Men på sitt beste erobrer Secret Garden, som har lagd denne plata i samarbeid med den rutinerte Kjetil Bjerkestrand, landskaper som er deres egne; både gjennom fiolinsoloer, gitarinnslag, symfonisk fylde og vokale prestasjoner, blant annet av den Morten Harket-klingende irske sangeren Brian Kennedy.

Vent deg ingen overraskelser eller kontraster til de bølgende Rolf Løvland-harmoniene. Det du får, er derimot 50 minutter med forsøk på å forføre deg med velklang over alle blåner.

Hele Norges coronakart