Vakkert vitnesbyrd

Hovedpersonen i Saul Bellows mirakuløse siste roman er Harry Trellman, en lukket mann som tilsynelatende aldri har knyttet seg varig til noe menneske.

Til gjengjeld er han blitt en slags fortrolig for den gamle mangemilliardæren Adletsky, som bruker sitt otium til å forsøke å forstå mennesker. Han blir en slags deus ex machina i romanen.

Trellmans «hemmelige» last er at han elsker Amy Wustrin, en ungdomskjærlighet han aldri har glemt, en slags meningsløshet i det forlorne miljøet der de ferdes. Han har ikke engang fortalt henne det. Nå snakker han med Amy om Adletsky og lady Siggy. Hva betydde det at de hadde nådd en høy alder? Hva betydde det at de var aktet og æret som jødiske mangemilliardærer, at de var det man i Chicago kalte «notabiliteter»?

«Det er ingen som har noen fritid,» sa Harry. «Pensjonering er en illusjon. Ikke en belønning, men en menneskefelle. Et nederlag som er suksessens bakside. En snarvei til døden. Golfbaner ligner altfor mye på gravlunder. Adletsky ville aldri nedlate seg til å spille golf. Han gjorde rett i å fikse og handle slik han har gjort fra han var to år til toognitti.»

Syrlig

Saul Bellow som selv har vært langt inne i en sykdom, har ikke mistet noe av sin syrlige ironi. Menneskene har presenterer oss for, har sine åpenbare svakheter - det gjelder også Amy. Som Madge Reisinger, som for fem-seks år siden betalte en mann for å få ektemannen drept. Leiemorderen var en hun kjente fra lang tid tilbake. Begge ble dømt, og de sonet tre år. Så trakk ektemannen søksmålet tilbake og giftet seg med Madge for annen gang. Kanskje fordi han ville overse den gamle moralen og de gamle holdningene og de gamle reglene?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Der hender fremdeles noe i Chicago!

Det merkeligste og vakreste er naturligvis Harrys varige forelskelse i Amy. «Jeg har hatt imaginære møter og samtaler med Amy flere ganger i uken i mange år nå. I disse mentale diskusjonene har vi gjennomgått alle feilene jeg begikk - snesevis av dem - den verste var at jeg ikke gjorde kur, konkurrerte om henne.»

Usedvanlig

Hun kunne ha sagt: «Hvor i helvete har du vært i hele vårt liv?»

Adletsky sender en limousin for at han skal møte Amy, antakelig også for at de skal få snakket sammen.

Harry: «Jeg har meget grunnleggende, livsvarige følelser for deg, Amy. (...) Gjennom følelsene mine har jeg bestandig hatt en åpen, direkte linje til deg. Det skyldes min natur, ikke min karakter. En virkelig samhørighet.»

«Jeg tok Amy i hånden og sa: 'Det er ikke det beste øyeblikket for et frieri. Men hvis det er en feil, vil det ikke være min første når deg gjelder deg. Dette er øyeblikket for å gjøre det jeg gjør nå, og jeg håper du vil ha meg.'»

Et usedvanlig og vakkert vitnesbyrd fra en litteraturens nestor. 83 år har han, til sin egen forbløffelse, rukket å bli.