Vaklende thriller

Kriminallitteraturen kan deles inn i mange typer, og hver av disse typene kan igjen deles inn i undergrupper. Kidnappingsdramaet er en slik variant av thrillersjangeren.

Noe av det mest spennende med kidnappingsdramaet er at offer og kidnappere som regel ikke kjenner hverandre fra før. Dette åpner for konfrontasjoner på et personlig plan, slik at rollen som fange og fangevokter utfordres og forrykkes. Dette grepet har Lars Kjædegaard utnyttet i «Et helvetes hus».

Gjeld

Dette kidnappingsdramaet har fem aktører. Den hippieaktige Anders, som er en godmodig fyr som helst vil røyke hasj og se «Flipper»-episoder på video, og hans mer tiltaksrike kjæreste, Lise. På grunn av en gammel tabbe skylder Anders en million, og nå er tida kommet for å betale. Lise har en idé for hvordan det kan la seg gjøre. Henrik Hammer er en vakkert mann med en vakker familie.

Men familielivet er ikke så vakkert, til tross for alle millionene han er god for. Henrik Hammer har det med å pryle Lille-Henrik, som er bare åtte år, hver gang han er uheldig og gjør noe galt. Og fru Anita vet ikke hvor lenge hun orker å leve med denne situasjonen lenger. Så når Lille-Henrik blir kidnappet, er det langt fra sikkert at alt vil gå som planlagt.

Humor

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er i gaten til Hollywood-action-familiekomedier «Et helvetes hus» henter sin thrillerform. Det er en del humor, og handlingen er verken altfor skummel eller alvorlig. Det er for øvrig ikke så veldig mye handling, Kjædegaard bygger nemlig opp historien ved å la synsvinkel skifte mellom hver episode. Dette innebærer at det er karakterene som bærer historien, mer enn at karakterene havner i dramatiske situasjoner.

Kjædegaards store problem er at med denne måten å bygge opp handlingen på, baserer han framdriften i historien på at han lar alle karakterene være så fordømt flinke til å gjette hva de andre tenker og foretar seg, istedenfor at karakterene handler som følge av konfrontasjoner. Han gjør seg også avhengig av at karakterene er interessante som typer, men her er det bare de sjarmerende kidnapperne som egentlig fenger.

«Et helvetes hus» er en historie med tragiske undertoner. Disse har Kjædegaard dempet, og sikkert med rette, for de ville neppe gjort seg sammen med den humoristiske stilen. Men han lar heller ikke handlingen avsluttes etter komediens mønster, der sinnrike triks og utspekulerte lærepenger danner grunnlaget for nye ordninger og relasjoner. Dette er en historie som vakler mellom det alvorlige og lettsindige, uten helt å finne sin plass.

Men bevares, ønsker man en humoristisk spenningsroman duger sikkert denne, for den er kjapp i stilen og lettlest. Isak Rogdes oversettelse fungerer aldeles utmerket.