Våkn opp!

Politisk litteratur på sitt aller mest eksklusive.

BOK : Ingvild Burkey (1967) er poet, romanforfatter og Vagant-redaktør, og har de siste åra vært engasjert i freds- og observatørarbeid bl.a. i Bosnia.

Hennes tredje utgivelse er da også en suveren syntese av språkbevissthet og politisk/sosial harme, formulert i korte tekster, meldinger, observasjoner, og da som et du, jeg eller vi mot dem eller de.

« Vi la ikke merke til at de hadde begynt å plombere nødutgangene, tette igjen porene, hekte oss fast til Det gode liv. (Men jeg er) nødt til å holde meg hekta. Tjene penger, sette pengene på bok, spare til ettroms, vil jo nødig gå berserk en dag og kjøre kniven i modern og typen hennes førti femti ganger bare fordi de ser på lørdagsunderholdningen. »

For det er mye desperasjon og hjelpeløst raseri her, absurditeter som likevel er altfor dagsaktuelle, som han som fastslår at han plaffet ned ungene sine på parkeringsplassen etter å ha bedt bibliotekaren brenne alle atlas så « det kunne finnes annet igjen for ungene å oppdage enn våre skitne industrihemmeligheter ».

Burkeys tekster er ikke intellektuelt jålete eller billedlig utilgjengelige, tvert om bruker hun enkle grep, som i ordspillet « Vi studerer sporveisnettet, togtabellene, bussrutene, ser folk gå av, gå på, gå og gå og aldri komme til døden ».

Her er samtidig mye ironi, tørrvittige konstateringer i aforismeliknende passasjer, skarpsindige og klare bilder: « Barna, Javel. Barn er tillitsfulle, gudene vet hvorfor, kanskje de ble født for tidlig. »

Men Burkey retter ikke skytset bare mot sosialdemokratiet der «noksagter regjerer». Her kommenteres også temaer som steining av kvinner, Revolusjonen og Formann Maos innvoller, og da i skyttergravsaktige landskap formulert med en grotesk poetisme, som kjærlighetsskildringen « Vi hadde bare kommet et lite stykke på vei da veien ble borte. En hodeløs mann satt i grøften og vugget sin elskede i armene ».