Vakre miniatyrer

Lille H Press forlag utforsker miniformatet med tre utgivelser og høster dikt som gir store utslag.

BOK: Tomannsforlaget H Press er et lite idealistisk forlag, stiftet for å utfordre litterære konvensjoner. De to redaktørene Espen Grønlie og Jørn H. Sværen har tidligere gitt ut serien Imperativ, der et knippe kresne forfattere ble bedt om å skrive en slags poetikk.

Den påkostede «serie A» er en diktboks der skandinaviske poeter har skrevet på større ark for å utforske formatet. I serien «Miniatyrer» går redaktørene motsatt vei. Her får forfatterne frie tøyler tematisk, men i et svært knapt format.

Mørkt tema

«Miniatyrene» gies ut som små kvadratiske hefter i grått med sort design. Poeten Silje Vethal har skrevet den knappeste teksten. «En slags epoke» inneholder ti poetiske tekster, som tilsynelatende verken har begynnelse eller slutt. Her er ingen store bokstaver eller punktum.

Det er som om Vethal bare bryter inn, for brått å avslutte en tekst som kunne fortsatt i det uendelige.

Tekstene er skrevet i vi/du form, med en tung og nokså mørk tematikk om våre eksistensbetingelser: «Blåhvalen er det største dyret på jorda/ hemmeligheten om vår eksistens kan ligge på havdyp». Uten å moralisere eller virke opprørt skildrer Vethal med et kjølig beskrivende språk hva vi har gjort med jorda: «matvarene råtner fra midten og ut/ plommetreet vil bære fram syk frukt/ den døde rotta ligger på betongen som en tørr fell. Trær er labile». En virkelighet der det ikke finnes mye romantikk: «Det er ikke mystisk eller vakkert/ det er kaldt».

I oppløsning

Formatet gjør de tre miniatyrene til svært effektive tekster, der vi liksom bare får skjelettet og slipper alt dillet rundt.

Espedals kresne «Ly» er helt åpenbart skrevet av forfatteren av «Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv». Også nå er han på vandring. Han drikker, erindrer og reflekterer i en verden som «må forandres. … Vår verden må den skal den vil forandres».

Espedals tekst går etter hvert helt i oppløsning, noe som muligens både er et tegn på desperasjon og resignasjon. Spredte setninger som kan leses diagonalt og vertikalt. Essensielt her er kjærlighetsfortellingen som både er tosom og ensom. Der Espedal også unner seg noen nokså banale rim: «Du sover så tungt/.- Du sover så ungt.»

Når jeg velger meg Rune Christiansen som min favoritt, er det ikke noe objektiv grunn for det. Bare at noe i hans stil appellerer til meg, muligens også fordi jeg liker den fylden på teksten som han unner seg.

Utsøkte bilder

«Utelatelsen» er, som hos Espedal, fortellingen om en reise, et forhold, litteratur, kunst, mat og kåtskap. Et par befinner seg utenfor Zurich, på et hotell med vakre svingdører som gir en trollfjellaktig sanatorie-stemning.

Det som imponerer med Christiansen er de utsøkte bildene, som han pakker inn i et hverdagslig språk.

Som om han bare rister ut av ermet: «hva fikk man ikke plass til i et speil, eller i en vanndråpe for den saks skyld…»

Teksten består av korte setninger avsluttet med tre punktum. Her er vakre kjærlighetsscener: «de stjålne stundene vi hadde… søvnig etter all sentimentaliteten … gikk du for å tisse, lot døren stå åpen, og oppildnet av sildringen, fikk jeg lyst til å kna deg …» . Her er subtiliteter: «i ordet ’jeg’ finnes det et ’du’ som nekter…». Og her er mye humor: «men ligg unna pølsene, de er fete og lumske som politikere…»

Teksten er likevel eksistensielt blytung, skrevet av en eksklusiv forfatter som alltid leverer autentiske saker.