INN I DET UKJENTE: «La meg ta deg med til byen min (...) La meg ta deg med til OSLO», rappet Karpe Diem på «Vestkantsvartinga» i 2008. De hadde skjønt det. Foto: Anita Arntzen
INN I DET UKJENTE: «La meg ta deg med til byen min (...) La meg ta deg med til OSLO», rappet Karpe Diem på «Vestkantsvartinga» i 2008. De hadde skjønt det. Foto: Anita ArntzenVis mer

Vakre, vakre Oslo

«Osloidentitet finnes kanskje ikke», skrev sosiologen i en kronikk. Det gjorde denne Oslo-jenta litt forbanna.

Kommentar

Så denne er til alle som hevder at det ikke finnes noen egen Oslo-følelse:

Jeg er født på Ullevål sykehus.

Oppvokst på Bøler og Disen.

Gått på Årvoll og Oslo katedralskole.

Gått i klasse med en som nå er lærer, en som er kvinnesakskvinne, en som er kunstner, en som er logoped.

En som jobber på rigg utenfor Thailand, en som er bedriftsleder, en som er atomforsker, en som er søkkrik og en som aldri flytta hjemmefra.

Det var gutten som tok overdose, hun som prøvde å ta livet av seg, han som ble morder og han som forsvant.

Vi var alle så innmari fra Oslo.

Jeg har studert på Blindern, jobbet på Grønland, havnet i Akersgata.

Vært på fest på Bygdøy, Nordstrand, Stovner, Holmenkollen.

Overnattet hos venner på Lindeberg, Tåsen, Ullevål Hageby, Lille Tøyen Hageby.

Gått på byen i sentrum, på Grünerløkka, Majorstua, til og med Solli Plass.

Hørt på oslorock, oslodisko, Groruddalen-rap og Holmlia-humor.

Tatt 20-bussen, 12-trikken, 5-banen.

Bodd i kollektiv på Aleksander Kiellands plass.

Blitt dumpet på Sandaker.

Fått ny kjæreste i Uelands gate.

Ser sønnen min vokse opp på Sagene.

Sammen drar vi til Tøyenbadet og Frognerparken.

Leos Lekeland på Ulsrud, Teknisk Museum på Kjelsås.

Vi bader på Bygdøy.

Aker fra Frognerseteren.

Stikker på besøk til folk vi kjenner på Høyenhall, Smestad og Økern.

I barnehagen hans er det barn med foreldre fra hele verden.

Men barna er så innmari fra Oslo.

Når du sier ordet Oslo tenker jeg på at Skeid-banen lukter kakao om våren.

At jeg kunne hoppe hoppetau i gata i timevis etter skolen.

Jeg tenker på hvor lett det gikk å samle tjue barn fra nabolaget for å spille slåball og boksen går.

Jeg tenker på den solvarme stillheten på Årvoll-senteret i fellesferien, den litt suspekte badedammen på Tonsenhagen, fyllikbaren i skogkanten.

På lunsjvafler på Blitz og Fredensborg-bakeriet jeg nå innbiller meg at bare solgte fyrstekake.

Jeg tenker på venninnegjengen fra videregående som fortsatt er mine beste venner, på nachspielene der Susanne insisterte på å spille Håkan Hellstrøm absolutt hele tiden, på den gangen vi bestemte oss for å grille marshmallows i ildtønna utenfor Blå.

Vi følte oss hele tiden så innmari fra Oslo.

Helt til slutt tenker på alle barna i gata, de som nå har kjøpt hus i nabolaget vi vokste opp i.

Og jeg lurer virkelig: Hva i huleste mener du med at det ikke finnes en egen Oslo-identitet?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook