Skolen kan langt på vei kan «vaksinere» barn og unge mot psykiske lidelser og sykdommer, skriver høyskolelektor Tone Strømøy om Folkehelseinstituttet forslag om psykisk helsehjelp i skolen. Jan Lanesskog og Asbjørn Solevågom metadon og urinprøver
«Vaksine» mot psykiske lidelser
Tone
Strømøy Høyskolelektor, Høgskolen i Oslo
ETTER AT DET NYLIG ble kjent at 50 000 barn og unge under 18 år går rundt med ubehandlete psykiske lidelser (Norges Forskningsråd) har Folkehelseinstituttet fremmet forslag om psykisk helsehjelp i skolen. Forslaget går ut på at hvert enkelt barn skal gjennom en test, eller få time hos psykolog hvert år. Det er blitt brukt et bilde på dette: barns tenner blir sjekket hvert år noe deres psykiske helse langt fra blir. «Tennene blir tatt bedre vare på enn den psykiske helsen». (NRK, PULS 26.9.05) Hvilket ansvar har så skolen? I læreplanverket for den 10-årige grunnskolen, populært kalt L-97, kan vi lese følgende: Oppfostringen skal gi elevene lyst på livet, mot til å gå løs på det og ønske om å bruke og utvikle videre det de lærer. (L-97, s 21). Vi kan se på L-97 som en kontrakt mellom skolen og eleven/hjemmet. Ovennevnte sitat hvor det kommer frem, slik jeg ser det; at skolen skal gi eleven lyst på livet, er et sitat som jeg opplever har vært lite brukt i skolesammenheng.
DET IDEELLE hadde kanskje vært at elever som sliter med livene sine kunne komme til skolen og slå læreplanverket i bordet og si: «Jeg har det vanskelig og dere har et ansvar for å hjelpe meg. Så hjelp meg!» Livet er sjeldent ideelt og jeg har aldri hørt at noen elever har gjort dette. Men det er kanskje også få som vet at skolen er tillagt et ansvar også når det gjelder elevers psykiske helse? Kanskje har vært fokusert for mye på kvalitetsreformer, ren kunnskapstilegnelse, nasjonale prøver, kunnskapsløft osv. de siste årene, slik at skolens viktigste oppgave - å gi elevene lyst på livet - er blitt borte i debatten? En skole som er opptatt av ren kunnskapsoverføring er ingen god skole. Nils Christie og Kettil Bruun uttrykker seg slik i boka: «Den gode fiende. Narkotikapolitikk i Norden.» (Universitetsforlaget AS, 1992): «Modig - eller kanskje heller naiv var den lærer som la vesentlig vekt på utvikling av elevers selvtillit, deres kjennskap til lokal kultur og til hver enkelt helt spesielle interesser og forutsetninger hvis hun eller han samtidig visste at de alle om kort tid skulle gjennom en kunnskapsprøve hvor intet av dette hadde noen som helst betydning.» Mange barn og unge som sliter med depresjoner, angst, atferdsvansker, spiseforstyrrelser eller selvmordstanker ber slett ikke noen om hjelp. En kvalitet ved en «god skole» er at alle elevene blir sett av den enkelte lærer. I dette ligger det også at læreren lytter til eleven og prøver å forstå vedkommende. Da må skolen ha nok lærere til at dette kan skje. Hver enkelt elev må bli tatt på alvor, løftet og få styrket selvfølelsen sin. Eleven må føle seg trygg i klasserommet og i skolegården, først da er den unge i stand til å lære og tilegne seg kunnskap.
KAN SKOLEN «VAKSINERE» barn og unge mot psykiske lidelser og sykdommer? Å vaksinere betyr å gi beskyttelse mot en sykdom eller lidelse. Jeg tillater meg å påstå at skolen langt på vei kan det. Et program eller prosjekt som er kalt «Psykisk helse i skolen» (www.psykiskhelseiskolen.no ) som startet i 1999, skal bidra til økt kunnskap om psykisk helse og vektlegging av åpenhet og aksept slik at det kan bidra til at de som ikke har det så bra får det bedre. Dette programmet består av fem ulike opplæringsdeler og programmene tilbys skolene gratis. De fem programmene er: Ett program for lærere i ungdoms- og videregående skole, ett program for elever i ungdomsskole og tre programmer for elever i videregående skole. Og intensjonen i programmene er å bedre ungdommens psykiske helse. Slike programmer kan være en del av et «vaksinasjonsprosjekt» i skolen, men vil neppe være nok. Noen skoler vil prioritere å satse på dette, men ikke alle. Programmene har vært populære og tilbakemeldinger fra mange av skolene som har benyttet seg av disse har vært gode. Det finnes pr. i dag ingen full oversikt over hvor mange ungdomsskoler som har benyttet programmet, men det finnes oversikt over videregående skoler som har deltatt. «Psykisk helse i skolen» er et samarbeidsprosjekt mellom en rekke departementer og organisasjoner. Skoleprogrammene er også en del av Regjeringens strategiplan for barn og unge, «Sammen om psykisk helse» (2003) og Opptrappingsplanen for psykisk helse. «Psykisk helse i skolen» er et opplysningsprogram. Det er viktig med informasjon og opplysning om psykisk helse, lidelse og sykdom. Vi har mange myter og forvridde holdninger som fremdeles lever i beste velgående når det gjelder dette. Det er mange som har opplevd utestenging og utfrysing, når det har blitt kjent at de sliter med en psykisk lidelse. Noen har mistet jobben og andre har blitt utestengt fra sosial omgang. All informasjon og opplysning som er med på å «ufarliggjøre» psykiske lidelser og samtidig gjøre at barn og unge kan gjenkjenne faresignaler så de kan søke hjelp er bra. Men det disse programmene ikke ivaretar er den direkte kontakten mellom den enkelte unge som sliter med problemer og fagpersonen, og det er her Folkehelseinstituttets forslag kommer inn. For at barn og unge skal få hjelp med sine psykiske problemer trengs det eksperthjelp. Jo tidligere den unges problemer blir fanget opp, jo større er sjansen for at behandling kan lykkes. Og det er her skolens satsing på psykologhjelp kan være med på å «vaksinere» eller forebygge barn og unges videre psykiske lidelser og sykdommer.
DEN ENESTE MÅTEN måten barn og unge kan bli klar over hvem de er, er gjennom andre. De utvikler aktivt selvfølelsen hele tiden. Det er vi som voksne og som lærere som leverer «byggesteiner» til den prosessen og til deres aktiviteter. I møte med læreren, medelever og skolen skal barn og unge få mulighet til å utvikle en god selvfølelse. Og grunnlaget for dette er at de unge selv skal ha en følelse av at de mestrer forskjellige situasjoner. En god helse og følelsen av mestring er viktig for å leve et godt liv! Og for at barn og unge skal få lyst på livet, må skolen gjøre en bedre innsats. Elever som stadig opplever smerte, angst og lever i et helvete må bli fanget opp og hjulpet! De må få mulighet til å snakke med en som er profesjonell innen faget, som vil skjønne og ta på alvor den smerten de lider under, og som kan hjelpe og vite når det trengs ytterligere profesjonell behandling. William Shakespeare sier det slik i «Macbeth», som han skrev i 1606 : «Gi smerten ord! Den sorg som ikke taler hvisker til dit forpinte hjerte og ber det briste (. . .)» Folkehelseinstituttets forslag er en videreføring av «Psykisk helse i skolen» og skal bidra til å utfylle et prosjekt som allerede pågår. Erfaringene har vist at dette prosjektet/programmet er viktig. Skolen har et ansvar for å gi eleven lyst på livet, derfor må dette forslaget vedtaes. Med en rødgrønn regjering er dette kanskje et satsingsområde? Tør Jens, Kristin og Åslaug la dette være? Og tør vi andre la være å satse på Folkehelseinstituttets forslag om psykisk helsehjelp i skolen? ********intro ved tittel********
ETTER AT DET NYLIG ble kjent at 50 000 barn og unge under 18 år går rundt med ubehandlete psykiske lidelser (Norges Forskningsråd) har Folkehelseinstituttet fremmet forslag om psykisk helsehjelp i skolen. Forslaget går ut på at hvert enkelt barn skal gjennom en test, eller få time hos psykolog hvert år. Det er blitt brukt et bilde på dette: barns tenner blir sjekket hvert år noe deres psykiske helse langt fra blir. «Tennene blir tatt bedre vare på enn den psykiske helsen». (NRK, PULS 26.9.05) Hvilket ansvar har så skolen? I læreplanverket for den 10-årige grunnskolen, populært kalt L-97, kan vi lese følgende: Oppfostringen skal gi elevene lyst på livet, mot til å gå løs på det og ønske om å bruke og utvikle videre det de lærer. (L-97, s 21). Vi kan se på L-97 som en kontrakt mellom skolen og eleven/hjemmet. Ovennevnte sitat hvor det kommer frem, slik jeg ser det; at skolen skal gi eleven lyst på livet, er et sitat som jeg opplever har vært lite brukt i skolesammenheng.
DET IDEELLE hadde kanskje vært at elever som sliter med livene sine kunne komme til skolen og slå læreplanverket i bordet og si: «Jeg har det vanskelig og dere har et ansvar for å hjelpe meg. Så hjelp meg!» Livet er sjeldent ideelt og jeg har aldri hørt at noen elever har gjort dette. Men det er kanskje også få som vet at skolen er tillagt et ansvar også når det gjelder elevers psykiske helse? Kanskje har vært fokusert for mye på kvalitetsreformer, ren kunnskapstilegnelse, nasjonale prøver, kunnskapsløft osv. de siste årene, slik at skolens viktigste oppgave - å gi elevene lyst på livet - er blitt borte i debatten? En skole som er opptatt av ren kunnskapsoverføring er ingen god skole. Nils Christie og Kettil Bruun uttrykker seg slik i boka: «Den gode fiende. Narkotikapolitikk i Norden.» (Universitetsforlaget AS, 1992): «Modig - eller kanskje heller naiv var den lærer som la vesentlig vekt på utvikling av elevers selvtillit, deres kjennskap til lokal kultur og til hver enkelt helt spesielle interesser og forutsetninger hvis hun eller han samtidig visste at de alle om kort tid skulle gjennom en kunnskapsprøve hvor intet av dette hadde noen som helst betydning.» Mange barn og unge som sliter med depresjoner, angst, atferdsvansker, spiseforstyrrelser eller selvmordstanker ber slett ikke noen om hjelp. En kvalitet ved en «god skole» er at alle elevene blir sett av den enkelte lærer. I dette ligger det også at læreren lytter til eleven og prøver å forstå vedkommende. Da må skolen ha nok lærere til at dette kan skje. Hver enkelt elev må bli tatt på alvor, løftet og få styrket selvfølelsen sin. Eleven må føle seg trygg i klasserommet og i skolegården, først da er den unge i stand til å lære og tilegne seg kunnskap.
KAN SKOLEN «VAKSINERE» barn og unge mot psykiske lidelser og sykdommer? Å vaksinere betyr å gi beskyttelse mot en sykdom eller lidelse. Jeg tillater meg å påstå at skolen langt på vei kan det. Et program eller prosjekt som er kalt «Psykisk helse i skolen» (www.psykiskhelseiskolen.no ) som startet i 1999, skal bidra til økt kunnskap om psykisk helse og vektlegging av åpenhet og aksept slik at det kan bidra til at de som ikke har det så bra får det bedre. Dette programmet består av fem ulike opplæringsdeler og programmene tilbys skolene gratis. De fem programmene er: Ett program for lærere i ungdoms- og videregående skole, ett program for elever i ungdomsskole og tre programmer for elever i videregående skole. Og intensjonen i programmene er å bedre ungdommens psykiske helse. Slike programmer kan være en del av et «vaksinasjonsprosjekt» i skolen, men vil neppe være nok. Noen skoler vil prioritere å satse på dette, men ikke alle. Programmene har vært populære og tilbakemeldinger fra mange av skolene som har benyttet seg av disse har vært gode. Det finnes pr. i dag ingen full oversikt over hvor mange ungdomsskoler som har benyttet programmet, men det finnes oversikt over videregående skoler som har deltatt. «Psykisk helse i skolen» er et samarbeidsprosjekt mellom en rekke departementer og organisasjoner. Skoleprogrammene er også en del av Regjeringens strategiplan for barn og unge, «Sammen om psykisk helse» (2003) og Opptrappingsplanen for psykisk helse. «Psykisk helse i skolen» er et opplysningsprogram. Det er viktig med informasjon og opplysning om psykisk helse, lidelse og sykdom. Vi har mange myter og forvridde holdninger som fremdeles lever i beste velgående når det gjelder dette. Det er mange som har opplevd utestenging og utfrysing, når det har blitt kjent at de sliter med en psykisk lidelse. Noen har mistet jobben og andre har blitt utestengt fra sosial omgang. All informasjon og opplysning som er med på å «ufarliggjøre» psykiske lidelser og samtidig gjøre at barn og unge kan gjenkjenne faresignaler så de kan søke hjelp er bra. Men det disse programmene ikke ivaretar er den direkte kontakten mellom den enkelte unge som sliter med problemer og fagpersonen, og det er her Folkehelseinstituttets forslag kommer inn. For at barn og unge skal få hjelp med sine psykiske problemer trengs det eksperthjelp. Jo tidligere den unges problemer blir fanget opp, jo større er sjansen for at behandling kan lykkes. Og det er her skolens satsing på psykologhjelp kan være med på å «vaksinere» eller forebygge barn og unges videre psykiske lidelser og sykdommer.
DEN ENESTE MÅTEN måten barn og unge kan bli klar over hvem de er, er gjennom andre. De utvikler aktivt selvfølelsen hele tiden. Det er vi som voksne og som lærere som leverer «byggesteiner» til den prosessen og til deres aktiviteter. I møte med læreren, medelever og skolen skal barn og unge få mulighet til å utvikle en god selvfølelse. Og grunnlaget for dette er at de unge selv skal ha en følelse av at de mestrer forskjellige situasjoner. En god helse og følelsen av mestring er viktig for å leve et godt liv! Og for at barn og unge skal få lyst på livet, må skolen gjøre en bedre innsats. Elever som stadig opplever smerte, angst og lever i et helvete må bli fanget opp og hjulpet! De må få mulighet til å snakke med en som er profesjonell innen faget, som vil skjønne og ta på alvor den smerten de lider under, og som kan hjelpe og vite når det trengs ytterligere profesjonell behandling. William Shakespeare sier det slik i «Macbeth», som han skrev i 1606 : «Gi smerten ord! Den sorg som ikke taler hvisker til dit forpinte hjerte og ber det briste (. . .)» Folkehelseinstituttets forslag er en videreføring av «Psykisk helse i skolen» og skal bidra til å utfylle et prosjekt som allerede pågår. Erfaringene har vist at dette prosjektet/programmet er viktig. Skolen har et ansvar for å gi eleven lyst på livet, derfor må dette forslaget vedtaes. Med en rødgrønn regjering er dette kanskje et satsingsområde? Tør Jens, Kristin og Åslaug la dette være? Og tør vi andre la være å satse på Folkehelseinstituttets forslag om psykisk helsehjelp i skolen? ********intro ved tittel********
