Vaksiner til alle!

Jens Stoltenberg foreslår at Norge tar på seg ansvaret for å sikre vaksiner til alle verdens barn

VED ÅRTUSENSKIFTET

var det hvert år 30 millioner barn som ikke ble vaksinert mot de vanligste barnesykdommene. Så mange som 3 millioner barn og voksne i sin beste alder dør hvert år av sykdommer det finnes tilgjengelig beskyttelse mot. Slik kan det ikke fortsette. Derfor må Norge ta ansvaret for at verdens barn blir vaksinert. Jeg mener Norge må dekke de gjenstående kostnader ved å vaksinere verdens barn, dersom vi ikke lykkes med å finne andre bidragsytere. I siste nummer av Samtiden beskriver jeg hvordan dette målet kan nås, og hvorfor det er så viktig.

Det dør flere barn av meslinger, kikhoste og de andre vanligste barnesykdommene enn det dør barn av aids. Aids rammer i første rekke foreldre, og verdenssamfunnet må mobilisere mot hiv/aids. Men det vil kreve mye av oss å bekjempe denne epidemien. Å slåss mot meslinger, kikhoste, difteri og andre sykdommer det finnes velprøvde vaksiner mot, er derimot en enkel sak. Vi vet hva som skal til. Vi vet at vaksinene virker, og det finnes ingen unnskylding for at et stort antall barn hvert år dør av disse sykdommene. Det er simpelthen en politisk og moralsk skandale at verdenssamfunnet lar det skje. Så hvorfor skjer det? Det er vanskelig å gi et sikkert svar, men uansett årsak: Det er på tide med politisk handling. Også fordi det nå er lettere å få dette til enn tidligere. Årsaken er at vi har Vaksinefondet og Vaksinealliansen. Disse to små, men kraftfulle organisasjonene, gjør vaksinasjon av verdens barn mulig. Bare vi vil.

SMÅBARNSFAMILIER

i Norge tar ungene med største selvfølgelighet til helsestasjonene for rutinevaksinering. Vi snakker da om vaksiner mot difteri, stivkrampe, kikhoste, polio, røde hunder, kusma, meslinger, hjernehinnebetennelse (Hib) og tuberkulose. Opp mot 100 prosent av alle norske barn blir vaksinert. Det gir barna beskyttelse for livet. På 1980-tallet greide mange fattige land å øke vaksinedekningen. Så fulgte år med stagnasjon. Et globalt gjennomsnitt ligger på 75 prosent. Men dette tallet dekker over at det i de fattigste landene ofte er langt under halvparten av ungene som blir vaksinert.

For fire år siden ble det dannet en uvanlig allianse som ville snu den negative utviklingen og satse tungt på bedre helse, som et virkemiddel i kampen mot fattigdommen. Vaksinealliansen, the Global Alliance for Vaccines and Immunization (GAVI), ble etablert av og består av FN-organisasjoner som WHO og UNICEF, Verdensbanken, legemiddelindustrien, representanter for rike og fattige land. I tillegg ble Vaksinefondet opprettet. Hensikten med fondet er å skaffe penger til arbeidet som GAVI gjør. Mange nasjoner bidrar til fondet, og ikke minst ga den humanitære stiftelsen til Bill og Melinda Gates et betydelig beløp.

Helt fra starten har GAVI hatt viktige kvaliteter. Derfor foreslo den daværende arbeiderpartiregjeringen at vi skulle bidra med 1 milliard kroner over fem år. Dette møtte bred enighet i Stortinget, og i budsjettforliket med sentrumspartiene høsten 2000 kom bevilgningen på plass.

OPPSKRIFTEN ER

like enkel som krevende: Det handler om å nå fram til helsestasjonene og landsbyene med livreddende vaksiner. Det koster mellom 150 og 200 kroner å vaksinere et barn for livet. Men å skaffe vaksiner og penger er ikke nok. Det må også finnes tilstrekkelig kapasitet i mottakerlandet. Tjue prosent av GAVIs midler går til å støtte nødvendig infrastruktur. Satsingen i hvert enkelt land må bygge på planer som er utarbeidet av landet selv. Det er landene selv som best kan lage opplegg som virkelig når fram til barna. De må satse av egne budsjettmidler, og deretter kan de få hjelp til å ta et ekstra løft med penger fra GAVI. Støtten utenfra må koordineres effektivt og være forutsigbar over et lengre tidsrom. På alle disse områdene har GAVI vært nyskapende og har på kort tid blitt en vel ansett allianse blant partnerne.

Resultatene melder seg.

Takket være den nye satsingen har vaksiner nådd ut til nærmere 8 millioner barn i over 55 land. Vi kan nå anslå at nærmere en halv million liv er reddet som følge av den nye satsingen siden 2000. Vi har en resept som virker. Nå må vi bruke den. Ser vi mot 2015 er det fult mulig å få til en dekning av de vanligste vaksinene til ni av ti barn i de 75 fattigste landene. Da kan vi redusere antall mennesker som dør av sykdommer det finnes vaksiner for, med opp mot 3 millioner.

Hva skal til for å komme dit? For det første må det sikres kapasitet og gode planer i landene. Her har GAVI utviklet gode rutiner. Infrastrukturen må være på plass. Men hovedutfordringen er og blir: nok penger, og forpliktelse til å stå løpet ut. Og det er her tiden er inne for Norge til å ta et løft, til å gå foran, slik at vi kan trekke flere med på giversiden. I Vaksinefondet arbeides det nå med å anslå hvor mye ekstra penger som trengs for å sikre at nær alle verdens barn blir vaksinert. Konkret regnes det på hva det vil koste å øke vaksinedekningen fra ca 70 prosent til 90 prosent innen 2015. Foreløpige anslag viser at det vil kreve en økning med om lag tre milliarder kroner årlig. Med de løftene og forpliktelsene som allerede er gitt, fra regjeringer og private givere, kan vi regne med bidrag på omtrent 2 milliarder kroner i året. Forutsatt at ikke andre reduserer sin innsats, mangler det altså rundt 1 milliard årlig for å sikre vaksiner til verdens barn.

VI GJORDE DET

i 2000. Norge ble blant de ledende giverne. Det var bred politisk støtte til denne beslutningen. I høstens budsjettforlik hadde jeg gleden av å finne støtte fra statsminister Kjell Magne Bondevik til Arbeiderpartiets forslag om å øke det norske bidraget til vaksinasjonsprosjektet til 300 millioner kroner i året. Vi forlenger nå den norske forpliktelsen med en ny femårsperiode til 2010. Samlet betyr dette at Norge vil ha gitt 2,7 milliarder norske kroner i perioden 2001 til 2010. Denne enigheten skal vi ta vare på. Dette er et område der vi bør ha alt å vinne på at partiene går sammen.

Jeg vil foreslå at Norge skal sikre nok penger til at verdens barn får de grunnleggende livreddende vaksinene. Det vil være vårt viktigste bidrag til å redde barneliv og å bekjempe fattigdom. Jeg mener vi bør være rede til å flerdoble beløpet på 300 millioner. Norge bør ta ansvaret for at det beløpet som mangler, kommer på plass. Vi må videreføre dagens bevilgninger. Vi må påvirke andre til å gi mer, og det beløpet som til slutt mangler, må Norge bevilge. På den måten tar vi ansvaret for å vaksinere verdens barn. I dag er bistandsbudsjettet på 15 milliarder kroner, og det vil fortsette å øke med 0,5 til 1 milliard kroner hvert år. Det er derfor handlingsrom til å gjøre det jeg nå foreslår innenfor et voksende bistandsbudsjett. Vi kan da vise at det i kampen mot fattigdom finnes mål som ikke befinner seg langt framme i en utydelig horisont, men som er innen rekkevidde. Innen rekkevidde for mennesker som på denne måten kan komme ett skritt nærmere en framtid med håp, og innen rekkevidde for oss som har et ansvar for å bidra til nettopp det.

Løsningene er enkle og konkrete. Vi vet nøyaktig hva som skal til. Det er bare å gjøre det.