Vaktbikkjer på sulteforing

DET ER nesten tre år siden Sosial og helsedirektoratet (Shdir) overtok arbeidsgiver- og driftsansvar for pasientombudene. Omleggingen har dessverre fått en rekke mer eller mindre uheldige virkninger for denne såkalte «pasientenes vaktbikkje» i innsatsen mot misgrep fra helsepersonell og lettvinte byråkrater. Pasienter og pårørende ser etter omleggingen ut til å tape noe av den samlede effekten i pasientrettighetsloven. Det er grunn til å tro at forholdet ikke beror bare på bevisstløs tjenesteutøvelse.

Pasientombudet skal etter pasientrettighetsloven fra 2001 bl.a. «arbeide for å ivareta pasientens behov, interesser og rettssikkerhet overfor helsetjenesten og for å forbedre kvaliteten i helsetjenesten». Det er store ord, men de viser at lovgiver har hatt tillit til ombudene og de arbeidsidsoppgavene man utførte. Alle reglene om ombudenes virksomhet er plassert sist i pasientrettighetsloven - som en slags understøttelse eller grunnmur for pasientrettighetene der.

PASIENTOMBUDET skulle være garantisten for at folk flest fikk nyte godt av rettighetene i loven, og som flere sa: en slag pasientens vaktbikkje mot uheldige holdninger og faglig slendrian i helsetjenesten. For ombudene måtte det bli en tofelts vei å gå: arbeide for påvirkning av beslutninger på det «store plan», og samtidig delta aktivt omkring sykehuspraksis i enkeltsaker.

Før rettighetsoven kom i 2001 var ombudsordningene fylkeskommunale, uten lovhjemmel og med litt varierende instrukser, men med ombud i nesten alle fylker fra årtusenskiftet. Under fylkeskommunenes sykehusdrift i denne tiden hadde ombudene en direkte linje til de driftsansvarlige, ofte med jevnlige møter med fylkesordfører og fylkesutvalget eller helseutvalget. Hva som kom ut av møtene kan vel være uvisst. Men årsmeldinger og andre utspill ble i alle fall lest og kommentert av styringsorganet: Man hørte på sin egen ansatte vaktbikkje så langt man kunne og ville - selv om fylkeskommunen ikke bare var en idyllisk stjernepartner. Problem fantes ofte i skjæringspunktet mellom politikk og evne. Men ombudenes styringskontakter på det «store plan» var klare. På det lille plan - i enkeltpasientsaker - gikk kommunikasjonen naturlig og direkte med sykehusene for å ivareta pasientinteresser så godt som mulig.

SÅ KOM helseforetaksloven i 2002, der staten overtok sykehusene fra fylkeskommunene, og fra 01.01.2003 ble pasientombudene tatt over av statens «utøvende organ» på sosial- og helsefronten, Shdir. På flere andre områder har det i tillegg funnet sted et skred av endringer de siste årene: Departementer er omorganisert, fylkeslegene er lagt under Fylkemannen. Vi har fått lover for spesialområder i helsetjenesten og for helsepersonell og det er kommet et hundretalls nye forskrifter og reguleringer i helsetjenestene. Det er klart at disse reguleringene krever implementering og etterlevelse for store personellgrupper for å sikre virkning av de nye bestemmelsene. Kravene til pasientombudene for å etterleve sin egen arbeidsinstruks er tilsvarende øket.

For ombudene blir det et spørsmål om å finne nye åpne lytteposter og samarbeidspartnere først og fremst på det «store plan» etter tapet av fylkesorganene. Ombudet kunne kanskje etablere linjer mot regionhelseforetak eller helseforetak i fylket, som de nye styrere av helsetjenesten?

Noen ombud har gjort det. Andre har erkjent at viljen til slike møter i foretakene er lite utbredt. Det samme gjelder sykehus, som ved nytilsettinger og strenge krav har fått sin lojalitet sterkt innstilt mot økonomi og forvaltning og effektivitet. Fra ombudets side ville det ellers være upraktisk å delta i jevnlig saksbehandling og møter med - som i Nordland - tre helseforetak og ett regionhelseforetak, og med sju sykehus i fylket fordelt over 500 km. Her er mye annet å gjøre i en travel hverdag for pasientenes behov, interesser og rettssikkerhet. Dessuten er det et spørsmål om helseforetaksorgan, med sitt forholdsvis ensidige fokus på økonomi, effektivitet, rasjonell styring og strømlinjet tjenestelojalitet ville være særlig utbytterike samarbeidspartnere i arbeidet.

OGSÅ FORMELT vil det riktige for pasient-ombudene være å bruke Shdir som mottaker for synspunkter i arbeidet for bedret kvalitet i helsetjenesten. Men problemene er mange. Direktoratet ligger alltid «langt borte» - kanskje ikke for ombudene i Oslo og Akershus, men for temmelig mange andre ombud. Det er vanskelig å knytte jevnlige og uformelle kontakter til de riktige personene - også fordi direktoratsledere har stor arbeidsbyrde.

I denne situasjonen - med alle ombud langt borte - er Shdir dessverre også passiv: Ut over ett dagsmøte i året med et samlet ombudskollegium er kontakten fra arbeidsgiveren liten eller fraværende, nesten interesseløs med unntak for timelister og budsjettskjema. Årsmeldinger med opplysninger om uklare eller kritikkverdige forhold i helsetjenesten blir åpenbart arkivert til tross for henstillinger om å bruke dem. Så vidt vites har ingen ombud fått tilbakemeldinger på sine årsmeldinger.

DET FINNES ingen tilbud fra Shdir om langsiktig planlegging for ombudene, en planlegging som selvfølgelig måtte bygges i fellesskap og på den støtten man kunne gi ombudskontorene til gjennomføring av oppgaver etter pasientrettighetsloven. Bemanningen hos ombudene er tilfeldig fra kontor til kontor, både når det gjelder størrelse og utdanningsbakgrunn. Struktur, geografi i forhold til helseforetakene og mulige felles løsninger er hittil ikke tatt opp. Lønnsnivået er lavt, ingen overtid for nødvendig kvelds- helge- og nattarbeid, og rekrutteringen er ikke oppløftende. Det er Shdir som tilsetter alt personell.

Det var det daværende Helsedepartmentet som tok beslutningen om at pasientombudene skulle legges under Shdir. Hadde departementet noe ønske om denne utviklingen for ombudene ved å ville nedtone ombudenes påvirkningsmuligheter og pasientenes krav etter pasientrettighets-loven?

DET SOM ER KLART er at Shdir styres av leger - og at leger stort sett neppe ønsker en pasientombudsordning som styrkes og ser en del helsepersonell og visse sykehuskulturer for nærme etter i sømmene. Jeg regner med at pasientforeningene og flere politiske grupper med uro for sitt lokale helsetilbud i samråd med styringsorgan fra det nyvalgte Stortinget sørger for at arbeidet med å bedre kvaliteten i helsetjenesten gjennom pasientombudene kan bli ivaretatt slik lovgiver tydelig har ment fra 2001.