Valg mellom to onder

Alt er det samme gamle i Storbritannias europadebatt. De konservative krever folkeavstemning om en sjofel konspirasjon fra Brüssel som prøver å påtvinge Storbritannia en europeisk konstitusjon i smug. Regjeringen motsetter seg det, med forskjellige unnskyldninger. Den europaskeptiske pressen roper «juks». «Europa» er noe grusomt som gjøres mot «oss» av noen ondsinnede «andre». Vi i Storbritannia har hørt alle de viktigste argumentene en fantasillion ganger. Enhver med vettet i behold vil kjede seg i hjel av dem. Og dette er til og med før vi har en traktat å stemme over.

Den komiteen i parlamentet som forårsaket det siste bråket, ved å si at den foreslåtte EU-reformtraktaten i all vesentlighet er den samme som konstitusjonstraktaten som ble forkastet av franske og nederlandske velgere, ytret egentlig bare sin mening om avtalen på det siste toppledermøtet om et nytt traktatutkast. Neste uke håper europeiske ledere å komme fram til en detaljert «politisk enighet» om teksten, men den vil først bli ferdigstilt og underskrevet på slutten av året. Når det er sagt, har vi en ganske god forestilling av hvor vi er på vei. Denne traktaten styrker det nå mye større EU på noen måter, for eksempel i koordinering av utenrikspolitikk, men strømlinjeformer det på andre – for eksempel ved at EU-kommisjonen blir mindre, ikke lenger med én kommissær for hver av de 27 medlemslandene.

Den utvider makten til EUs sentrale institusjoner på noen måter (for eksempel votering med kvalifisert flertall når det gjelder energi- og bistandspolitikk), men bygger også inn flere prinsipper for maktfordeling, blant annet nye muligheter til å gi «gult kort» for nasjonale parlamenter som er imot nye europeiske lover. Dette vil være et mye mindre sprang mot integrasjon enn både Enhetsakten, som ble underskrevet av den daværende konservative statsministeren Margaret Thatcher, og Maastricht-traktaten, som ble underskrevet av den daværende konservative statsministeren John Major, men er helt klart mer enn bare flikking. Så det er ikke for tidlig å spørre seg om vi i Storbritannia burde ha en folkeavstemning om den.

Her følger fem gode argumenter imot en folkeavstemning, og ett dårlig:



Traktaten var ikke en konstitusjon i første omgang, og er det i enda mindre grad nå. Den ble kalt en «traktat som innfører en konstitusjon for Europa», men den var aldri en konstitusjon. Den erstattet imidlertid de tidligere traktatene, som hadde dannet en slags kumulativ konstitusjon, med én stor samlende traktat. Det gjør den ikke lenger. Dette er bare en ny «tilleggstraktat», som de tidligere.

Selv om det i all vesentlighet er den samme traktaten for andre, er det ikke den samme for Storbritannia. Bortsett fra den viktige endringen jeg akkurat bemerket, er det nye traktatutkastet, i hovedsak, svært likt den tidligere traktaten som Tony Blair og Labour ved forrige valg lovte å ha folkeavstemning om. Men Brown-regjeringen har framforhandlet forskjellige vilkår, klargjøringer, unntak og tillegg, delvis fordi han tror på dem, men hovedsakelig for å motstå krav om en folkeavstemning.

Storbritannia har et parlamentarisk demokrati, ikke et plebisitært demokrati [hvor beslutninger er fattet på forhånd, red. anm]

Da de konservative satt med makten, motsatte de seg sterkt krav om en folkeavstemning om de mye større endringene i Maastricht-traktaten. Dette er et diskusjonstema, selvsagt, men ikke bare det. Hvordan blir vi enige om hvilke spørsmål som er viktige nok for en folkeavstemning?

Verden trenger en sterkere europeisk røst, og det nå.

Hvert tiår har vi gjort én stor ting i det som nå er Den europeiske union: det indre marked i 1980-årene, felles valuta i 1990-årene, den historiske utvidelsen østover etter år 2000. Den store spørsmålet det neste tiåret er hva Europa vil gjøre i og for verden utenfor EUs grenser, fra å fremme utvikling (EU har det største bistandsbudsjettet i verden) og håndtere klimaendringer, til fred i Midtøsten. Vi har kastet bort flere år i innadvendt ubesluttsomhet når det gjelder våre institusjonelle ordninger. Vi burde ha våre forslag om Russland, Iran og klimaendring klare på bordet når en ny amerikansk president flytter inn i Det hvite hus i januar 2009. På tross av alle sine feil ville denne traktaten gjøre oss i stand til å komme i gang med det som virkelig må gjøres. Hvis vi forkaster den, vil Europa kaste bort mange flere år på navlebeskuelse, mens Russland og Kina tramper rett over oss og planeten koker over.

Hvis Storbritannia hadde stemt «nei» til traktaten, ville vi skyte oss selv i foten. Som en enkeltstående, middels stor nasjon kan Storbritannia oppnå bare en brøkdel av de målene som selv de konservative kunngjør. Vi trenger et Europa som fungerer for å få det til. Så denne traktaten er i Storbritannias nasjonale interesse. Og nå kommer det dårlige argumentet:



Hvis vi arrangerte en folkeavstemning, ville regjeringen tape den.

Kort sagt dreier det seg om redsel. Jeg må si at når jeg snakker privat med proeuropeiske britiske venner, er dette nesten uten unntak det avgjørende argumentet: «Fordi vi ville tapt den!» Til og med når jeg skriver dette, vet jeg at det er en gave til britiske euroskeptikere. «Se her,» vil de hovere, «til og med Timothy Garton Ash innrømmer at den egentlige årsaken er redsel. Hvorfor kan ikke europatilhengerne stole på folket?» Men vår jobb som journalister, forfattere, akademikere og tankesmeder er ikke å gjengi partipolitiske linjer. Det er å fortelle sannheten. Og dette er sannheten. Uansett hvor gode de andre argumentene er, er det det dårlige argumentet som er avgjørende. Hvis britiske europatilhengere hadde trodd at de kunne vinne en folkeavstemning, slik det skjedde i 1975, ville de antakelig sette i gang.

Så lenge dette er situasjonen, vil europatilhengere og Labour-ministre som motsetter seg en folkeavstemning, høres svake, defensive og uærlige ut. Da spiller det ingen rolle at mange av de konservative som krever en folkeavstemning, også er uærlige. Hvis de hadde vært i regjeringsposisjon, ville de ha satt i gang med noe svært likt. Det er sånn alle de konservative regjeringene de siste trettifem årene har handlet. Når det virkelig gjelder, tar du den beste avtalen du klarer å oppnå, og så går du inn for den, i nasjonens interesse – som Edward Heath, som Thatcher, som Major. I regjeringsposisjon ville David Cameron ikke ha vært annerledes. Men så lenge Labour ikke er villige til å bringe diskusjonen ut til folket, vil de alltid være på defensiven. Dessuten tror jeg ikke Gordon Brown i sitt innerste tror på denne traktaten halvparten så mye som det Blair gjorde. Så vi står overfor et mulig dukketeater der både Cameron og Brown selger en halvveis sannhet som de bare tror halvveis på. Den ene forsvarer, den andre opponerer mot den samme traktaten, men begge uten indre overbevisning.

Det har vært mange europeiske forslag tidligere som jeg ikke har støttet, men jeg støtter denne traktaten. Det er litt av en administrativ utfordring å tilpasse et utvidet EU til oppgavene i det tjueførste århundret; det er rotete og lite spektakulært, men alt i alt bra for Storbritannia, Europa og verden.

Dessverre står vi her i Storbritannia overfor et valg mellom to onder: Enten blir dette godet drevet gjennom av de etablerte prosedyrene i et parlamentarisk demokrati, men uten folkets samtykke, ellers så søker man folkets samtykke i en folkeavstemning, som man da trolig taper. Ikke fordi motstanderne har de beste argumentene, men fordi britiske myndigheter i flere tiår har unnlatt å fremme de argumentene og å gi det britiske folket forutsetninger for å foreta en god vurdering av dem, basert på tilstrekkelig informasjon. Hva er det minste ondet? Mange av mine britiske, proeuropeiske venner vil kaste seg over meg når jeg sier dette, men jeg må innrømme at jeg faktisk lengter etter åpen strid. La trompetene gjalle, stålsett dere og la oss marsjere ut av denne sumpen.

I det minste vil det bli noe annet enn det samme gamle.

www.timothygartonash.com

Oversatt av Rune Rogndokken Moen

INTERNASJONALT