Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Valg under okkupasjon

Palestinerne viser at de kan gjennomføre demokratiske prosesser. Får de muligheten til å bygge virkelig demokrati i en suveren palestinsk stat?

MED FORRIGE SØNDAGS valg har palestinerne på fredelig vis utpekt Yasser Arafats etterfølger som selvstyrepresident. Mahmoud Abbas (Abu Mazen) fikk med en klar majoritet av stemmene i oppgave å lede den palestinske selvstyremyndigheten i de okkuperte områdene. Spørsmålet etter valget er om reelt demokrati under okkupasjon er mulig, og om Abu Mazen har midlene til å føre det palestinske folk nærmere et fritt og uavhengig demokratisk Palestina.

Etter å ha vært tilstede som observatør under valget, med tilgang på rapporter fra ulike internasjonale observatørteam, er inntrykket at valgene ble gjennomført på en i all hovedsak profesjonell, ryddig og tilfredsstillende måte på Vestbredden og Gaza. Mine egne erfaringer fra de valglokaler jeg besøkte støtter opp om dette. Den palestinske valgkommisjonen berømmes for sin innsats under de vanskelige rådende omstendigheter. Brudd på reglene for gjennomføringen av valget har vært relativt få og ikke av svært alvorlig karakter. Unntak fra hovedinntrykket av at selve prosessen på valgdagen synes å ha holdt høy standard, er noen rapporterte tilfeller av kampanjevirksomhet utenfor valglokaler. Mulig politisk press bak beslutningen valgkommisjonen tok når den sent på valgdagen valgte å holde lokalene åpne to timer lengre enn bestemt, er et mer alvorlig spørsmålstegn.

DET MEST ALVORLIGE unntaket er å finne i Jerusalem, men det er Israels politikk mot palestinerne i Øst-Jerusalem som var årsaken til at valget her lignet mer en farse enn et demokratisk valg. Innenfor grensene Israel satte da de ulovlig annekterte Øst-Jerusalem i 1981 ble palestinerne, som i 1996, nektet å avholde valg på vanlig måte. Kandidatene ble nektet å drive aktiv valgkamp i byen, og en kandidat ble arrestert da han forsøkte. Valgkommisjonen fikk kun lov til å registrere 5367 velgere, av ca 120 000 antatt stemmeberettigede.

Disse ville så få avlegge stemme på kun fem israelske postkontorer, med vanlig ansatte uten ordentlig opplæring som funksjonærer, uten ordentlige stemmeurner og uten diskresjon. Den palestinske valgkommisjonen fikk være til stede med kun en observatør. Stemmene måtte så sendes med postbil ut av byen for å telles av den palestinske valgkommisjonen. De ikke-registrerte måtte reise gjennom checkpoints til valglokaler utenfor bygrensene om de ville avlegge stemme.

DEN I UTGANGSPUNKTET absurde måten å avholde valg på ble ikke bedre da det valgdagen viste seg at hvert postkontor hadde lister som kun inneholdt ulike deler av den totale listen med registrerte velgere. Svært mange ble avvist da deres navn ikke var å finne på den listen som lå på deres nærmeste postkontor, og fikk beskjed om at de måtte reise rundt på de andre postkontorene for å lete etter hvilken liste deres navn stod på. Det ble ikke nødvendigvis bedre da Jimmy Carter forsøkte å megle mellom de palestinske selvstyremyndighetene og Israel på selve valgdagen, og prosedyrene opptil flere ganger i løpet av dagen ble endret. Som et resultat av Israels politikk kan valget i Jerusalem by på ingen måte sies å ha vært gjennomført på demokratisk vis. Valgfarsen i Øst-Jerusalem er en del av Israels konsekvente politikk for å nekte palestinerne deres rett på byen som hovedstad i en palestinsk stat.

SETT FRA PALESTINSK side synes valget på selvstyrepresident å ha funnet sted i spenningen mellom det å bygge demokratiske politiske institusjoner, og det å stå i fare for å legitimere en stadig mer aggressiv okkupasjon. Mange palestinere hadde på valgdagen den gode følelsen av å utøve sin nasjonale rett til å velge sitt eget lederskap. Viktigheten av det skal uansett ikke undervurderes. Under svært spesielle omstendigheter ble valget gjennomført på en demokratisk måte som de fleste i den arabiske verden ellers bare kan drømme om. Palestinerne på Vestbredden og Gaza ønsket å vise at de kan velge sine ledere på demokratisk vis, på tross av at de må gjøre det under okkupasjon. I tillegg så mange valget som en anledning til å styrke det politiske systemet, blant annet med muligheten for å bygge en mer slagkraftig opposisjon til Fatah, partiet til Arafat og Abu Mazen. Det er annonsert valg til selvstyremyndighetens lovgivende forsamling kommende juli måned, og den ikke ubetydelige oppslutningen om den venstreorienterte presidentkandidaten Mustafa Bargouthi kan kanskje utvikle seg videre til å bli en opposisjonell kraft. Det samme vil naturligvis islamistene kunne gjøre, om de ikke velger å boikotte også det valget.

SAMTIDIG INNSER de fleste at de politiske institusjonene man ønsker å bygge på demokratisk vis er nesten totalt blottet for makt. Har ikke de politiske institusjonene noen reell makt, har man heller intet reelt demokrati. Få ser ut til å tro at dette valget vil være noe betydelig skritt for å få slutt på okkupasjonen. Lovnadene om en ny fredsprosess blir møtt med en solid dose skepsis, det gjenstår å se om Israels politikk vil endres av at palestinerne i de okkuperte områdene velger sitt lederskap på demokratisk vis.

Bidrar valget til ti nye år med såkalt fredsprosess, er det i verste fall ti nye år med dekke over en stadig mer aggressiv israelsk kolonisering av de okkuperte områdene. Da er vi like langt unna opprettelsen av en uavhengig og suveren palestinsk stat, med kontroll over sine egne grenser og ressurser, hvor folk kan forme sin framtid i fred for settlerkolonier, apartheidveier, checkpoints og murer. Derfor er det de som er redd for at det å gjennomføre demokratiske prosesser under slike omstendigheter kan være med å legitimere okkupasjonen utad. Siden demokratisk valgte ledere gjerne forbindes med suverene og uavhengige politiske enheter (stater) kan man komme til å bidra til at folk blir ledet til å tro at det palestinske selvstyret er en slik enhet. Virkeligheten under rammene av militær okkupasjon er en helt annen.

I EUROPEISKE og amerikanske media får en inntrykk av at «palestinerne» søndag valgte sin leder, som skal etterfølge Yasser Arafat. Dette er galt, og denne feilaktige fremstillingen kan ha politiske konsekvenser. Få påpeker at over halvparten av det palestinske folk lever i eksil utenfor Palestinas grenser og ikke hadde noen innflytelse på søndagens presidentvalg. Det er ikke som selvstyrepresident Abu Mazen eventuelt vil forhandle med Israel i framtiden, men eventuelt som leder av PLO. Inntrykket av at selvstyrepresidenten er leder for det palestinske folk tjener de som ønsker å trekke fokus vekk fra det som kanskje framfor alt er kjerneproblemet i konflikten om Palestina: Uretten som ble begått da store deler av den palestinske befolkningen ble gjort til flyktninger i 1948 og nektet sin rett til å vende tilbake.

«Valg under okkupasjon» er en tittel som uttrykker det paradoks som er dekkende for det avholdte valget på palestinsk selvstyrepresident. Valg forbindes med demokrati, og okkupasjon gjør demokrati umulig. Utover det kan et utsagn jeg fikk viderefortalt i Jerusalem på valgdagen kanskje være ganske dekkende for palestinernes situasjon i de okkuperte områdene: «Vi er som de innsatte i et fengsel som velger sjefsfangen som skal få snakke med fengselsdirektøren.» Palestinerne viser at de kan gjennomføre demokratiske prosesser. Nå gjenstår det at de får muligheten til å bygge virkelig demokrati i en suveren palestinsk stat.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media