Stortingsvalget 2017:

Valget er hans å tape

Støre er politiker, ikke populist. Det kan koste ham regjeringskontorene.

Meninger

Helt på slutten av pressekonferansen glapp det ut av ham: Man mobiliserer velgere ved å få dem til å tro at noe står på spill.

Tro at noe står på spill.

Det var kanskje bare en forsnakkelse, men Jonas Gahr Støre satte ord på hva valgkampen handler om for Arbeiderpartiet i år: Velgerne må overbevises om at rikets tilstand er dårligere enn det de fleste har inntrykk av.

Når de ikke umiddelbart kan se at det ikke går så godt med landet som regjeringen påstår, må velgerne tro på han når han sier at dagens retning er feil - at det er Arbeiderpartiet som må styre landet, ikke Solberg og Jensen.

Det blir en monumental utfordring. Under statsminister Solbergs ledelse går det tilsynelatende bedre og bedre med Norge. Arbeidsledigheten er ikke like stor som den var. Vinteren er over for norsk økonomi. Veksten øker, lønningsposen vokser. Tre år etter det brutale oljeprisfallet peker pilene i riktig retning.

For Støre må utviklingen være tung å svelge. Etter fire år med borgerlig budsjettkaos, usosiale skattelettelser, og høy arbeidsledighet, er stortingsvalget i 2017 hans å tape. Hvis han ikke vinner med både sola og vinden i ryggen, spørs det om han noen gang vil gjøre det.

Det er særlig den fallende arbeidsledigheten som er et problem for Arbeiderpartiet. Når du peker ut «arbeid til alle» som en av de viktigste valgkampsakene, er det vanskelig å holde trykket oppe når det du vil fikse ser ut til å løse seg.

Partiet står imidlertid på sitt. Kritikken mot regjeringens arbeidslivspolitikk tiltar ikke i takt med den fallende arbeidsledigheten. Det gjør det enkelt for regjeringen å kontre. Tirsdag denne uken sa Solberg at piffen nå er ute av Arbeiderpartiets viktigste valgkampsak. For velgere flest, kan det være lett å trekke samme konklusjon.

Men går man grundigere inn i materien, ser man at situasjonen langt ifra er så rosenrød som regjeringen skal ha det til. Selv om ledighetstallene ser imponerende ut med tanke på hvor alvorlig oljekrisen var for Norge, er de underliggende tallene for sysselsettingen nedslående.

En av årsakene til at arbeidsledigheten faller er ikke at folk kommer tilbake i arbeid, men at de faller helt ut av arbeidslivet. De bytter statistikk, ikke livssituasjon. Sysselsettingsgraden har vært stabilt lav hele perioden.

Det er kritisk for statens langsiktige inntjeningspotensial. Eldrebølge og økte kvalitetskrav i helsetjenester er dyrt. På sikt har vi ikke råd til å ha en så stor andel utenfor arbeidslivet som vi har i dag. Det er også en økende andel unge som faller ut tidlig. Det koster tolv millioner i verdiskaping per person over et arbeidsliv på 40 år.

En annen årsak til de fallende arbeidsledighetstallene er regjeringens voldsomme oljepengebruk. Økningen de siste fire årene har vært seks ganger så stor vi kan regne med fremover.

Enhver regjering ville ført motkonjunkturpolitikk med et oljeprisfall så kraftig som det vi hadde i 2014. Men denne regjeringen tok for hardt i. De har brukt mer penger enn det som er langsiktig forsvarlig. Ettersom det ikke kan fortsette slik, kan det hende den positive utviklingen vi ser i arbeidsledighetstallene gir oss en falsk trygghet.

For enhver politiker i Støres posisjon ville det utvilsomt vært lettere å være populist enn statsmann. Det krever dedikasjon å holde fast på et komplisert budskap, når motstanderen velger det lettvinte.

For selv om Støre har helt rett når han minner om at det er sysselsettingsgraden velferdsstatens bærekraft står og faller på, er det likefullt et sjansespill å satse valget på det budskapet. Det er ikke de som leser perspektivmeldingen Støre må vinne. Folk må både føle, forstå og se problemene han ser. Man mobiliserer velgere ved å få dem til å tro at noe står på spill.

På sikt vil likevel Arbeiderpartiet tjene på linjen de har lagt seg på. Partiets gullstandard er, og vil alltid være, ansvarligheten. Skal man føre en trygg og stø økonomisk politikk, kan man ikke ha et monomant fokus på arbeidsledighetstallene.

Det nytter heller ikke underspille de store utfordringene vi har. Det vet også Erna Solberg, selv om hun later som ingenting.

Men skal man vinne valg må man kanskje være litt mer rundhåndet. Det holder ikke bare å ha rett.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook