Valget som forandret alt

Kommunevalget kaster om på det politiske landskapet. Regjeringspartiene blør, og nye sterke aktører vokser fram og vil være sultne på makt.

NYTT LANDSKAP: Analysene etter valget kan føre til nyorientering både for Frp, for regjeringsprosjektet som sådan, for Arbeiderpartiet og for et politisk sentrum som nå består av mange og sterke aktører som er sultne på makt. Foto: Bjørn Langsem / DAGBLADET
NYTT LANDSKAP: Analysene etter valget kan føre til nyorientering både for Frp, for regjeringsprosjektet som sådan, for Arbeiderpartiet og for et politisk sentrum som nå består av mange og sterke aktører som er sultne på makt. Foto: Bjørn Langsem / DAGBLADETVis mer
Kommentar

På Arbeiderpartiets valgvake jublet de vilt over en prognose som viste det dårligste kommunevalgresultatet for partiet noensinne.

Senterpartiet nærmer seg en dobling, og vokser til nivåer som partiet ikke har sett siden EU-striden.

Grafikk: Ola Strømman/Dagbladet
Grafikk: Ola Strømman/Dagbladet Vis mer

Miljøpartiet de grønne (MDG) har gjort et byks på målingene, og har med ett slag etablert den grønne dimensjonen som en selvstendig og betydelig kraft i norsk politikk.

Høyre og Frp går tilbake, samtidig. Det vanlige er at et en av dem går fram når den andre går tilbake.

Regjeringspartienes elendige valg forsterkes av to juniorpartnere i krise - KrF og Venstre; begge to solid under det som ville vært en sperregrense i et stortingsvalg. Samtidig går den rødgrønne siden i partifloraen går kraftig fram.

Og protestpartiene fosser fram i flere byer.

Hva skjedde, og hvorfor skjedde det nå?

Bildet over oppslutningen til de politiske partiene er nesten ikke til å kjenne igjen. I skrivende stund gjenstår det ennå å alle de opptalte stemmene på plass, men det ligger an til at velgerforflytningene er blant de største vi har sett i nyere tid. Når så store bevegelser skjer på én gang, er det opplagt at det må skyldes flere utviklingstrekk som kommer samtidig. Stikkordene er fragmentering og polarisering – at flere politiske partier nå føles som naturlige valg for store velgergrupper, og at de som rekrutterer står fram med tydeligere budskap på enkeltområder i politikken.

I denne valgkampen har de fått et ytterligere dytt, med bompengeopprøret som har satt valgkampen på hodet og forsterket en allerede dramatisk tendens.

VENSTRE: Venstres leder Trine Skei Grande nekter for at dette var hennes siste valg som partileder. Vis mer

I den lange valgkampen er det Arbeiderpartiet som står igjen som den store taperen. I forhold til forrige kommunevalg har det vært et ras. Det skyldes interne problemer, som også – men ikke bare – inkluderer den opprivende metoo-saken i partiet.

På toppen av dette har partiet fått ytterlige konkurranse fra venstresiden i politikken. SV har nå svingt seg opp til gamle høyder, og har hentet inn det tapte etter det rødgrønne regjeringssamarbeidet. Rødt har seilt opp som en ny konkurrent med en populær partileder. Til sammen utfordrer de den klassisk røde dimensjonen ved Ap, og med Senterpartiets eventyrlige vekst og eierskap til distriktspolitikken, sammen med MDGs nye rolle som et grønt førstevalgt, er Ap ribbet for profilsaker. Til å ha lagt bak seg en så strabasiøs utvikling de siste årene, er oppslutningen til Ap dermed kanskje ikke et kriseresultat realistisk sett. Spørsmålet er om velgerforflytningene er ferdige med å gjøre sine innhogg i partiets oppslutning. Det blir avgjørende fram mot neste stortingsvalg.

Ap’s fall, og Senterpartiets stødige vekst var faktorer som tidlig tegnet seg fram mot dette valget. På vårparten kom bompengepartienes oppsiktsvekkende målinger i Bergen, og etter hvert i Oslo, inn som det som skulle utgjøre den virkelige x-faktoren i årets valg. Kombinert med at klimasaken har fått momentun med FNs klimarapport om 1,5-gradersmålet og Greta Thunbergs skolestreik for klimaet, har det spesifikke bomoppgjøret og det overordnede klimaengasjementet fått en trippel effekt. Det har løftet en protestbevegelse, det har svekket fløypartiet Frp og det har mobilisert de grønne velgerne – som har strømmet til MDG.

I tillegg har saken gått kraftig ut over regjeringens troverdighet, Erna Solberg har måttet stille kabinettspørsmål til sine egne regjeringspartnere for å løsningen på plass. Uten at det har roet gemyttene. Dermed må det også tas med som en forklaring på Høyres tilbakegang i dette valget.

For regjeringsprosjektet til Erna Solberg er oppslutningen for de fire partiene til sammen en liten krise. Liten, fordi den ikke får noen umiddelbar, reel betydning. Krise, fordi det er vanskelig å se hvordan denne politiske konstellasjonen skal klare å svare på de utfordringene dette valget viste fram: At velgerne stiller større krav til klimapolitikken, og at politikken deres ser ut til å ha utløst et distriktsopprør.

Tilsammen har de store politiske utviklingstrekkene fram mot dette valget, og bompengeopprørets totale dominans, sørget for et resultat som strategene i de politiske partiene vil bruke lang tid på å dekode. Analysene etter valget kan føre til nyorientering både for Frp, for regjeringsprosjektet som sådan, for Arbeiderpartiet og for et politisk sentrum som nå består av mange og sterke aktører som er sultne på makt.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.