På Arbeiderpartiets valgvake jublet de vilt over en prognose som viste det dårligste kommunevalgresultatet for partiet noensinne.

Senterpartiet nærmer seg en dobling, og vokser til nivåer som partiet ikke har sett siden EU-striden.

Miljøpartiet de grønne (MDG) har gjort et byks på målingene, og har med ett slag etablert den grønne dimensjonen som en selvstendig og betydelig kraft i norsk politikk.

Høyre og Frp går tilbake, samtidig. Det vanlige er at et en av dem går fram når den andre går tilbake.

Regjeringspartienes elendige valg forsterkes av to juniorpartnere i krise - KrF og Venstre; begge to solid under det som ville vært en sperregrense i et stortingsvalg. Samtidig går den rødgrønne siden i partifloraen går kraftig fram.

Og protestpartiene fosser fram i flere byer.

Hva skjedde, og hvorfor skjedde det nå?

Bildet over oppslutningen til de politiske partiene er nesten ikke til å kjenne igjen. I skrivende stund gjenstår det ennå å alle de opptalte stemmene på plass, men det ligger an til at velgerforflytningene er blant de største vi har sett i nyere tid. Når så store bevegelser skjer på én gang, er det opplagt at det må skyldes flere utviklingstrekk som kommer samtidig. Stikkordene er fragmentering og polarisering – at flere politiske partier nå føles som naturlige valg for store velgergrupper, og at de som rekrutterer står fram med tydeligere budskap på enkeltområder i politikken.