Valgets kval i Tel Aviv

Tel Aviv, Israel: Før tirsdagens parlamentariske valg i Israel, oppfordret flere arabisk-palestinske ledere palestinske statsborgere av Israel til å boikotte valget. Boikotten er en respons på Israels krig i Gaza og til den økende rasismen disse borgerne er utsatt for i det israelske samfunnet, samt en protest imot statssystemet hvor de blir diskriminert som ikke-jødiske borgere.

I opptrappingen til valget, mens krigen mot Hamas og befolkningen i Gaza pågikk, vedtok det israelske parlamentets sentrale valgkomité å forby to arabiske politiske partier fra å stille til valg. Vedtaket var basert på de arabiske partienes motstand mot krigen i Gaza og valgkomiteen beskyldte disse partiene for å støtte «terroristgrupper» og å nekte å anerkjenne Israels rett til å eksistere.

De palestinske representantene tok saken til høyesterett, som avviste vedtaket og åpnet for at partiene fikk stille. I en reaksjon til denne avgjørelsen uttalte den høyreekstreme Avigdor Lieberman, lederen for valgets vinner, partiet Yisrael Beiteinu: «Vi må behandle noen arabiske parlamentsmedlemmer slik vi behandler Hamas. Muligheten til å frata statsborgerskap fra terroristorganisasjoner i Knesset vil bli holdt åpen.» Lieberman, i dag leder for det tredje største partiet i Israel, talte valgnatta stolt til sine støttespillere om hvordan Yisrael Beiteinu har satt agendaen for valget. Øverst på denne agendaen står befolkningsutveksling mellom israelske bosetterne som bor ulovlig på den okkuperte Vestbredden og innfødte og legale palestinske statsborgere av Israel. Målet er å lage en ren etnisk jødisk stat som er sionistisk og demokratisk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Som svar på økningen av slike udemokratiske og rasistiske holdninger blant den jødiske majoriteten i Israel, og i protest mot den jødiske majoriteten i parlamentet som støttet krigføringen i Gaza, vedtok deler av den Islamske bevegelsen i Israel og det palestinske nasjonalistiske partiet, Abna el-Balad, å boikotte valget. For disse palestinske statsborgerne ligger den jødisk-sionistiske karakteren ved staten, som privilegerer jødiske statsborgere på bekostning av palestinske statsborgere, til grunn for deres opposisjon.

Som mange israelske, palestinske og internasjonale forskere har vist, preger forskjellsbehandlingen av jødiske og palestinske statsborgere statens lover, politikk, institusjoner og ressursfordeling. Kort sagt ekskluderer systemet palestinske statsborgere og prioriterer jødiske statsborgere. Ifølge forskerne Asa’ad Ghanem og Sammy Smooha fra Universitetet i Haifa, blir den etniske karakteren til staten Israel forsterket gjennom støtten den får fra den jødiske befolkningen: Deres studie viser at over 80 prosent av de jødiske statsborgerne foretrekker at staten er jødisk framfor demokratisk. I denne etniskdefinerte staten har palestinske statsborgere visse individuelle sivile og politiske rettigheter (som stemmerett), men de har ingen rettigheter som minoritet.

Palestinske statsborgere i Israel er en nasjonal, innfødt minoritet og utgjør omtrent 20 prosent av den israelske befolkningen. Disse ikke-jødiske borgerne i den jødiske staten er blitt utsatt for systematisk og institusjonell diskriminering siden statens opprettelse i 1948. Mange var da interne flyktninger som ikke fikk returnere til sin hjem etter krigen. Kun et mindretall av den palestinske nasjonale minoriteten i Israel fikk statsborgerskap i 1948, noen måtte vente helt til 1980. Palestinerne i Israel levde under militært styre fram til 1966 uten bevegelses- og organisasjonsfrihet.

Resultatet av at palestinere i disse åra bare fikk begrenset tilgang til det jødiskkontrollerte arbeidsmarkedet og deres tap av jordområder er fremdeles observerbart i dag: palestinske borgere ligger i dag bak den jødiske majoriteten i alle statistikker som viser sosioøkonomisk situasjon.

Tilstanden til den palestinske minoriteten er best illustrert ved tapet av jord for denne tidligere jordbruksbefolkningen. Ifølge den palestinske menneskerettighetsorganisasjonen Adalah, eide det jødiske fellesskapet 6-7 prosent av jorda i mandatområdet Palestina fram til 1948. Under det militære styret ble det meste av det som var igjen av palestinskeide landområder, ekspropriert av staten. I løpet av de neste 40 åra konfiskerte Israel 80 prosent av jorda som opprinnelig var eid av palestinere. I dag er 93 prosent av alle jordområder i Israel under direkte statlig kontroll, noe som diskriminerer palestinere og gir fortrinn til jødiske israelere. I mine intervjuer med ledere for den Islamske bevegelsen i Israel, beskriver de trusselen om befolkningsutveksling som en av de mest alvorlige farene for deres tilværelse. I årets valgkampanje vaiet Liebermans velgere vimpler med slagordene «Død over araberne» og «Uten lojalitet, ikke noe statsborgerskap». Det siste viser til Liebermans krav om lojalitetstest til for palestinske statsborgere – ideen er at de som ikke består testen, mister sitt statsborgerskap. Disse ytterliggående udemokratiske og rasistiske holdningene er ikke nye, men de oppleves i dag som aksepterte ideer som diskuteres åpent og bredt.

Som ikke-jødiske statsborgere er palestinske statsborgere i Israel ekskludert fra nasjonen staten er etablert for og dermed også fra det politiske fellesskapet og dets sionistiske mål. På bakgrunn av den Israels vedvarende okkupasjon og undertrykkelse av den palestinske befolkningen på Vestbredden og i Gaza, og for å uttrykke for sin misnøye mot den innebygde politiske diskrimineringen mot palestinske statsborgere i Israel, vedtok den Islamske bevegelsen under ledelsen av Shaykh Salah og Abna el-Balad å boikotte parlamentsvalget.

Ifølge Shaykh Salah er det å delta i parlamentsvalg det samme som å godta det sionistiske statssystemet som ikke anerkjenner palestinske borgeres likeverdige rettigheter eller deres status som innfødt minoritet. Han forklarte at de nekter å være et fikenblad for å dekke over det han anser som Israels udemokratiske statssystem: «Staten vil dra fordeler om vi stiller til valg i Knesset fordi dette vil forskjønne Israels stygge ansikt, som om det faktiske er et demokrati».

EN KAN SPØRRE seg om en boikott har noen positiv effekt for palestinere i Israel, eller om den er med på å videre marginalisere den nasjonale minoriteten. De tre arabisk palestinske listene som stilte til parlamentsvalg, fikk til sammen 11 representanter i dette valget. I mitt intervju med Shaykh Sarsour, lederen for den delen av den Islamske bevegelsen som deltok i valget, innrømmet han at han, og de andre palestinske politikerne på nasjonalt nivå, kjenner seg maktesløse i israelske politikk. Ifølge Sarsour, har de som palestinske representanter ingen innflytelse og det er dermed likegyldig for den palestinske minoriteten om de har representanter i parlamentet eller ikke.

Til tross for dette stiller de til valg. Sarsour forklarte at ved å stille til valg viser de den jødiskisraelske majoriteten at de må finne en akseptabel og moralsk løsning der den innfødte palestinske minoriteten kan leve med like rettigheter ved deres side: «Det finnes ikke noe annet alternativ [for den jødiske befolkningen] enn å akseptere oss. Vi er her. Vi var her. Og vi går ingen steder. Vi vil ikke forlate parlamentet. Uansett om dere liker det eller ikke. Vi er en del av dette landet. Dere må bestemme dere for om dere er klare for leve i denne virkeligheten eller ikke. Å fortsette å leve i konfrontasjon i parlamentet vil aldri tjene den sameksistensen dere alltid snakker om. Sameksistens er bygget på gjensidig respekt. Vi, den arabiske befolkningen i Israel vil fortsette å kjempe [for våre rettigheter] innenfor lovens rammer og vi håper at vår sak en dag vil oppnå en løsning».