Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Valgets kvaler

TENK DEG

at det avholdes presidentvalg i en tidligere sovjetrepublikk. Statsministeren er det sittende regimets kandidat. De fleste med penger eller makt i landet, ønsker at han skal vinne, først og fremst fordi han vil videreføre den gjennomkorrupte politikken som den avtroppende presidenten har dyrket.

Massemediene, som i all hovedsak er statlig styrt, fungerer som reklameorganer for regimets mann. Hele det offentlige propagandamaskineriet settes i gang for å sikre at den sittende statsministeren blir valgt til president. Under selve valget fuskes det i stor stil: Falske stemmesedler fylles i urnene, opptellingen manipuleres og valgfunksjonærer trues på livet hvis de ikke gjør som de blir bedt om.

Allerede før alle stemmene er talt, utropes regimets mann til vinner. Det største opposisjonspartiet samler tusenvis av tilhengere i sentrum av hovedstaden for å demonstrere mot det manipulerte valget. Internasjonale observatører konkluderer med at valget ikke oppfyller internasjonale krav.

Dagen etter ringer Vladimir Putin og gratulerer regimets mann med seieren. Den store naboen er fornøyd. Det samme er USA.

Eh - USA er fornøyd? Har ikke Colin Powell nettopp vært ute og sagt at «vi kan ikke akseptere dette resultatet som legitimt fordi det ikke tilfredsstiller internasjonale standarder»? Han sto da vitterlig foran verdens tv-kameraer og understreket at ukrainske myndigheter må etterforske anklagene om valgfusk, hvis ikke vil det få «alvorlige konsekvenser» for forholdet mellom Ukraina og USA?

Jo da, Powell har uttalt seg klart og tydelig, han. Problemet er at valgskildringen overfor ikke gjelder Ukraina, men Aserbajdsjan, som i fjor var åsted for et enda mer grisete presidentvalg enn Ukraina har vært de siste ukene.

DEN DØENDE DIKTATOREN

og tidligere KGB-general Hejdar Alijev overførte makten til sin sønn Ilham og USA var raskt ute med sine lykkeønskninger. Viseutenriksminister Richard Armitage slo på tråden til den påtroppende presidenten og gratulerte ham med det sterke valgresultatet og understreket USAs ønske om et nært samarbeid i fremtiden.

Samtidig fløt blodet i gatene. Demonstranter ble slått ned for fote av politi og spesialstyrker på Frihetsplassen i Baku. Én demonstrant ble drept.

Det amerikanske utenriksdepartementets talsmann Richard Boucher oppfordret «alle parter til å vise maksimal tilbakeholdenhet», men det forhindret ikke at nærmere tusen mennesker ble fengslet. Ikke bare opposisjonspolitikere, men også journalister og valgfunksjonærer som nektet å være med på fusk. Mange ble banket opp og utsatt for tortur.

Og USA berømmet Alijev for hans «strong performance». Man var riktignok misfornøyd med at valget ikke oppfylte internasjonale krav, men det kom ingen hint om seriøse bilaterale konsekvenser. Aserbajdsjan er ikke Ukraina.

HVA ER SÅ FORSKJELLEN

på presidentvalgene i de to landene? For det første er regimet i Baku noen hakk verre. Lederskapet i Ukraina har slik sett ikke vært brutalt nok. I Aserbajdsjan har man skjønt at opposisjonen må undertrykkes og trakasseres hele tiden, slik at disse hersens valgene kan iscenesettes uten bråk. Men det er sikkert vanskeligere å holde styr på 48 millioner undersåtter enn skarve åtte, som er det offisielle innbyggertallet i Aserbajdsjan.

De demokratiske kreftene i Ukraina har fått solid bistand fra både Europa og USA. Mens statsminister Viktor Janukovitsj drar nytte av korrupte massemedier, får Viktor Jusjtsjenko og opposisjonen hjelp av en USA-finansiert og profesjonelt oppbygd mot-propaganda, bygget på en oppskrift som har veltet korrupte regimer i Beograd og senest i Tbilisi.

All ære til USA for at de satser store ressurser på demokratiets seier i andre land - uansett hvilke geopolitiske eller økonomiske motiver som ligger bak. Det som irriterer innbyggerne i for eksempel Aserbajdsjan, er at USAs regjeringer - uansett partifarge - er så fordømt selektive når det gjelder hvilke land som fortjener en demokratisk utvikling.

DET ER IKKE SLIK

at USA gir totalt blaffen i Aserbajdsjan. Tvert i mot. Forsvarsminister Donald Rumsfeld har besøkt Baku flere ganger siden valget og understreket det nære samarbeidet mellom de to landene i «krigen mot terror». Han har også grepet inn når det har oppstått forsinkelser i byggingen av den 1768 kilometer lange BTC-rørledningen, som skal frakte olje fra Kaspihavet til den tyrkiske middelhavskysten.

Vi skal heller ikke glemme at USA brukte over 2 millioner dollar på å støtte frie valg i Aserbajdsjan. Over hele landet klistret de opp plakater med ambassadens segl som viste valgfuskere bak fengselsgitter. Det er ingenting som er viktigere for USA enn at demokratiet skal blomstre i Aserbajdsjan. Jo, forresten, «krigen mot terror» er viktigere. Og så oljen, da. Denne tjuktflytende forbannelsen som smører korrupte statsapparater og kveler enhver demokratisk utvikling. Blant de små land som har blitt velsignet med oljefunn, er det stort sett bare Norge som har klart å fordele rikdommen blant innbyggerne.

VESTEN VIL HA

oljen og gassen. Derfor er det ingen som for alvor presser regimet i Baku. USA, EU, Tyrkia - og Norge - satser milliarder på plattformer og rørledninger. Demokrati? Tja, vi får se hva tiden bringer. Kan'ke sitte med henda i fanget, heller, vettu! Må gjørra no' sjæl! Hvis dere klarer å stable på beina en levedyktig opposisjon, så kan vi trykke vimpler og plakater og låne ut lydanlegg og plasmaskjermer til en feit demonstrasjon på Frihetsplassen. Vi snakkes!

Norge har protestert litt her og der mot undertrykkelsen i Aserbajdsjan. Men samtidig er vi et lite land som har bestemt seg for å være med på lasset. Vi ligger i bagasjerommet på en pansret Hummer og er glad det er USA som sitter ved rattet, selv om det rister fælt. Alternativet i Aserbajdsjan, liksom i Ukraina, er russisk dominans, og de færreste ønsker vel at Vladimir Putins demokratiske idealer skal bli en populær eksportvare.

USAs reaksjon på valget i Aserbajdsjan har også sendt beroligende signaler til despoter i land som Usbekistan og Turkmenistan: Gi USA en militærbase og en Irak-kontingent og dere kan fortsette å undertrykke befolkningen. Kall opposisjonen for terrorister og islamister helt til de begynner å oppføre seg som ekstremister og sprenge rørledninger og ambassader. Det vil i så fall ikke være første gang USA undergraver sine langsiktige interesser gjennom å støtte autoritære regimer som opprettholder amerikanske interesser på kort sikt.

ET STERKERE PRESS

på Aserbajdsjans maktapparat ville gjort forholdene mer levelige for demokratiske krefter, slik at de kunne vokse seg sterke som i Ukraina og Georgia. Et mer aktivt USA og EU kunne åpnet for troverdige demokratiske reformer, en fri presse og uavhengige domstoler. Det kunne stanse den korrupte fordelingen av oljeinntektene og skape et forretningsklima som forhindrer at oppgitte entreprenører tar første fly hjem når de skjønner hvor råttent systemet er.

På den måten kunne man minsket faren for ekstremisme, USA ville fått et bedre rykte og vi skal ikke se bort ifra at «folket» - kjent for sin hovedrolle i mange luftige festtaler - ville sett lysere på fremtiden.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media