PÅ VEI TIL TSJAD: I mai i fjor tok norske styrker over FN-sykehuset i Abéché i Tsjad. Nå har regjeringen besluttet å trekke oss ut. Foto: Lars  Magne Hovtun/Forsvaret/Scanpix
HANDOUT
PÅ VEI TIL TSJAD: I mai i fjor tok norske styrker over FN-sykehuset i Abéché i Tsjad. Nå har regjeringen besluttet å trekke oss ut. Foto: Lars Magne Hovtun/Forsvaret/Scanpix HANDOUTVis mer

- Valgflesk i Tsjad

Regjeringen bryter med Soria Moria II når de trekker tilbake sykehuset, mener NUPI-forskere.

||| SIDEN 2005 har det vært en erklært prioritert for Jens Stoltenbergs rødgrønne regjeringer at norske tropper skal tjenestegjøre i FNs fredsoperasjoner i Afrika. Soria Moria erklæringen fra 2005 slo fast at «FNs apparat for å støtte opp om fredsprosesser bør styrkes. [...] Norge vil delta med sivilt så vel som militært personell i FNs fredsbevarende og fredsbyggende operasjoner. [...] Dette arbeidet skal prioriteres.»

Regjeringen prioriterte da også dette i forrige periode, og det norske FN sykehuset i Abéché var operasjonelt rett før forrige stortingsvalg. Nå er valget over, og de norske troppene i FN tjeneste kalles hjem igjen — til tross for at Soria Moria II (2009) slo fast at «Når det gjelder bidrag til internasjonale operasjoner vil regjeringen prioritere deltakelse i FN-ledende fredsoperasjoner. FN er den eneste internasjonale instans som kan legitimere bruk av makt.»

DET ER UHELDIG at det norske sykehuset kalles hjem. For det første har kostnadene vært enorme, og en stor andel av dette har FN måttet betale. Å være en av FNs viktigste bidragsytere gir ikke fullmakt til å sløse. For det andre gjør nordmenn i FN-tjeneste en viktig jobb i Tsjad (MINURCAT). For det tredje er det viktig at vestlige soldater tjenestegjør i FNs fredsoperasjoner. Ikke bare sender det ut et viktig signal om at Vestens engasjement for å løse konflikten i Darfur (Tsjad/Sudan) er mer enn bare ord, men de besitter også kompetanse, trening, og utstyr som er helt nødvendig for at FN skal lykkes med sitt fredsengasjement i Afrika. Denne kompetansen besitter som regel ikke soldater fra afrikanske og asiatiske land som rutinemessig tjenestegjør i FN.

Når FNs fredsoperasjoner stort sett aldri lykkes helt, er det i stor grad fordi de ikke har det nødvendige utstyret og personale som skal til. Her har Norge — som en aktiv pådriver av FNs fredsarbeid — et ansvar som går utover fine ord. Hvis Norge nå trekker tilbake sykehuset etter under et år i felt, vil mye av innsatsen og ressursbruken være forgjeves.

NÅ MÅ DET OGSÅ sies at den norske satsingen i MINURCAT har vært meget vellykket. Vi har ved to anledninger besøkt sykehuset i Abéché siden mars 2009. Der har flere hundre norske soldater og sivilt personell blitt utplassert i Abéché på grensen til Darfur og gjort en viktig innsats for FN. Det norske sykehuset er en såkalt enabling force — en styrke som muliggjør FNs innsats i regionen.

Ved å ha et sykehus med norsk standard i Tsjad har man ikke bare muliggjort FNs tilstedeværelse, men også bidratt til at flere europeiske land har deltatt.

FOR VESTLIGE LAND deltar sjelden med styrker i FNs operasjoner i Afrika. I stedet overlater de jobben til land fra sør, og engasjerer sine egne styrker i operasjoner som betraktes som strategisk viktigere (for eksempel Afghanistan). Disse gir også bedre politisk uttelling i Washington. Dette er en uheldig utvikling som Norge til nå faktisk har gjort noe for å snu. Det norske bidraget i en FN-operasjon har gitt et viktig signal om at det internasjonale samfunn fortsatt er villig til å engasjere i fredsbevarende operasjoner. Norge var også det eneste europeiske landet som gikk inn i Tsjad når EU trakk seg ut.

Når det norske sykehuset nå trekkes ut av Tsjad, vil dette også medføre at de fleste vestlige troppene som fortsatt tjenestegjør under FN kommando i Tsjad trekker seg ut. MINURCAT vil bli som alle andre fredsoperasjoner i Afrika: en dårlig utstyrt operasjon med flere dårlig trente soldater og mangel på utstyr.

DEN NORSKE INNSATSEN i Tsjad har også vært viktig for lokalbefolkningen som har blitt behandlet. I samarbeider med et lokalt sykehus og det internasjonale Røde Kors (ICRC) har det norske sykehuset mottatt foreskrevede sivile pasienter.

I Norge har vi en kontroversiell debatt om skillet mellom den sivile og militære innsatsen i Afghanistan. Men å insistere på at militære ikke skal behandle sivile er uholdbart i et område som Abéché, der behovene blant lokalbefolkningen langt overskrider tilgjengelige fasiliteter. At Norges Røde Kors med Bernt G. Apeland i spissen har kritisert de norske styrkene for å ha bistått sivilbefolkningen er mer et tegn på at Apeland har misforstått dynamikken i Tsjad enn noe annet.

Man kan ikke forstå alle konflikter med utgangspunkt i Afghanistan. I Tsjad er samarbeidet blitt ønsket velkommen av ICRC.

NETTOPP DERFOR er det viktig at Norge engasjerer seg i andre konflikter enn Afghanistan; for å få internasjonal erfaring fra flere konflikter og på den måten være bedre rustet til å møte nye utfordringer i fremtiden. Tsjad er ikke Afghanistan. Tsjad er viktigere enn Afghanistan. I Tsjad utgjør norske styrker en stor forskjell.

DEN NORSKE deltagelsen i MINURCAT har kostet. Ikke bare er det norske sykehuset overdimensjonert for FNs behov, men på grunn av tidspress ble det fløyet ned til Tsjad på et trettitalls Antonov 124—100 flyvninger. Når den rødgrønne regjeringen med Jens Stoltenberg i spissen nå bestemmer seg for å trekke de norske styrkene tilbake fra FN tjeneste for å prioritere innsatsen i Afghanistan, sitter FN igjen uten sykehus, men med en solid regning fra Norge.

Norsk utenrikspolitikk dreier seg i stor grad om merkevarebygging og prestisje. Et viktig virkemiddel for dette har vært det norske fredsengasjementet. I siste utgave av tidsskriftet Internasjonal Politikk uttaler seks av de syv siste norske utenriksministrene at et av Norges store fortrinn i utenrikspolitikken er den utenrikspolitiske konsensusen. Ikke minst hva gjelder freds- og forsoningsarbeidet har langsiktigheten vært et av Norges fortrinn. Det har det vært bred enighet om prioriteringene, og en etablert forståelse av norske engasjementer skulle være gjennomtenkte og langsiktige.

Som tidligere utenriksminister Jan Petersen formulerte det med referanse til fredsarbeidet på Sri Lanka: «At vi holdt linjen, gjør at folk kan stole på oss. Det er en av de gode tingene med norsk utenrikspolitikk, nemlig at det er mulig å holde tingene over tid.»

DET INTERESSANTE POENGET her blir om den sittende regjering, som tradisjonelt har representert kontinuiteten i fredsengasjementet og FN som grunnlaget for en fredelig verden, nå med Stoltenberg, Faremo og Støre i spissen, skal bli den regjeringen som bryter med tradisjonen ved å bli i Afghanistan og forlate Tsjad.