FEDREKVOTE: 
Hvem vil ha staten inn på barnerom og kjøkken? Ikke jeg, ikke Høyre, og ingen andre jeg har hørt om, skriver Karianne Bjellås Gilje.
Illustrasjonsfoto: Scanpix
FEDREKVOTE: Hvem vil ha staten inn på barnerom og kjøkken? Ikke jeg, ikke Høyre, og ingen andre jeg har hørt om, skriver Karianne Bjellås Gilje. Illustrasjonsfoto: ScanpixVis mer

Valgfri foreldrefrihet

Lysbakken spiller gode likestillingskort dårlig.

Smak på ordet. Kvote. Høyt på lista over kjipe ord i det norske språket. Et ord med konsekvenser mange misliker og motarbeider. Én vin og én whiskey i handlekurven. 40 prosent av begge kjønn i styrerommene. Kvoter har blitt løsningen når vi skal vi fordele flasker på flyplasser, stoler i ASA-styrer, globale klimagassutslipp, antall uker foreldrepermisjon: Taxfreekvoter, kvinnekvoter, klimakvoter - og fedrekvoter.

«Bør det være en egen fedrekvote? Eller ønsker du at foreldrene selv skal bestemme hvor mye permisjon hver skal ta ut?» Aftenposten har de siste ukene, med utgangspunkt i sin egen spørreundersøkelse med denne falske motsetningen, laget artikkelserien «Pappa-debatten». Her stokkes arbeidsliv, familieliv, politikk og likestilling så kraftig at man knapt greier å sortere fedrenes og mødrenes varme hjerter fra arbeidslivets ruter, tabeller og strategier.

Hvem vil ha staten inn på barnerom og kjøkken? Ikke jeg, ikke Høyre, og ingen andre jeg har hørt om, uansett politisk overbevisning. Hva vi gjør ved/på/bak kjøkkenbenken sorterer under privatlivets fred. Valgfrihet! Klart det klinger bedre enn kvote når romantiske redebyggere blir spurt om hvordan de ønsker å fordele den rause foreldrepermisjonen den norske stat tilbyr.

Politikere som befinner seg til venstre for Høyre lar seg lokke med i familiespillet der personlig frihet trumfer. De prøver å hamre inn - nok en gang! - at også i familien trenger vi kvoter, fordi ingen valg er frie. Fedres, mødres og barns frihet avhenger av hverandre. Og av tradisjoner! Forventninger! Normer! Individuelle valg tas i et fellesskap, og skaper kollektive mønstre. Mange som mener likestilling er et gode, istemmer derfor likestillingsminister Audun Lysbakkens kamprop «Likestilling, likestilling, JA! JA! JA! Moderne familier det vil vi ha!»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er her det går galt. Når Lysbakken i permisjonsspillet lar arbeidslivskortet ligge, og kun bruker familiekortet. Som i en spalte i Klassekampen forrige lørdag: «Høyre vil gi familiene en formell rett til å velge selv. Men likestillingskampen har alltid handlet om uformelle strukturer som har holdt kvinner og menn fast i tradisjonelle kjønnsroller.»

Lysbakken snakker ikke om fedrenes manglende mulighet til opptjening av egne permisjonsrettigheter. En likestillingsminister anno 2010 tyr heller til infantiliserende premiering av pappaer:«fordi det er bra for barn å ha nær kontakt med pappa de første levemånedene, premierer vi alle dem som gjør det».

Den selvbiografiske trenden i litteraturen har slått inn i politikken: Lysbakkens babylykke (gratulerer, hyggelig!) gjør at han i en artikkel om fedrekvoten glemmer det sentrale likestillingspolitiske argumentet for foreldrepermisjonen: At norske arbeidsgivere skal skjønne det enkle faktum som vi andre lærte i biologitimen på barneskolen: Den vanligste metoden å lage barn på, er fremdeles at én mann og én kvinne har sex. Begge blir foreldre. Begge får helt nye omsorgsoppgaver, som kan komme i konflikt med jobben. Begge kan ta permisjon noen måneder.

Om verdens mest likestilte menn og kvinner velger ikke å ta den permisjonen som øremerkes fedre og mødre, har det offentlige selvsagt ikke noe ansvar for å sy puter under armene på kravstore norske foreldre. Det er ingen tvang, verken for mødre eller fedre, å ta månedsvis med foreldrepermisjon. Det er et tilbud. Menn som sier de «ikke har råd/tid til å ta pappaperm», bør vurdere om de har råd/tid til å få barn.

Rødgrønne politikere glemmer sørgelig ofte å følge pengene og utfordre arbeidslivets formelle og uformelle strukturer på likestillingsfeltet. De har lært at det private er politisk (noe det selvsagt er), og tror dét betyr at deres viktigste kort er «fedrekvoten er god familiepolitikk». Man kunne mistenke at de ikke tør utfordre arbeidsgivere og fedre som handler som om menn er mer uunnværlige på jobb enn kvinner. Tilhengere av målrettet likestillingsarbeid bruker ikke sitt beste kort: Når pengene fordeles mellom fedre og mødre, tvinges norske arbeidsgivere til likebehandling av arbeidtakere med barn.

Ti av 46 uker er nå forbeholdt far, fra 1. juli 2011 blir det tolv. De tøffeste blant oss har gode argumenter for å trå til med enda mer rettferdig fordeling av foreldregoder, -ansvar og -oppgaver. Fedre- og mødrepermisjon er ikke til for å kikke familiene i kortene, men for å redusere risikoen for skittent spill i arbeidslivet. Men hvis arbeidslivets regler utdefineres, og Høyre og Frp lykkes i å gjøre foreldrepermisjon til et rent familiespill, er det klart de bruker esset valgfrihet og det traurige kvote-begrepet som joker.

Heldigvis lar ikke alle seg spille trill rundt: President i Næringslivets hovedorganisasjon Kristin Skogen Lund kaller det feilslått frihetsfundamentalisme å fjerne fedrekvoten. Jeg vil tro hun vet saker og ting om norsk nærings- og arbeidsliv som er relevant for kjønnslikestillingen på norske arbeidsplasser.

Begrepet fedrekvote er utgått på dato. Det er foreldrepermisjon det dreier seg om - velferdsstatens tilbud til nybakte mødre og fedre, for å hjelpe oss i gang med å løse vårt livs viktigste oppdrag. Og denne måneden er det Audun Lysbakkens tur. God foreldreperm, minister! Skaff gjerne en vikar med jobbargumentene inne mens du er ute:

Sammen med barnehager er foreldrepermisjonen velferdsstatens viktigste bidrag til fedres og mødres frihet - til å ta ansvar både for barn, hjem og jobb. Om vi vil bruke foreldrefriheten vår, er valgfritt.

Karianne Bjellås Gilje er redaktør i Prosa. Sammen med andre mødre og fedre har hun skrevet boka «Oppdrag: mamma, pappa».