Valgfrihet og likestilling

KRF ØNSKER SEG

ikke tilbake til 50-åras familiemønster, men jeg mistenker at kritikerne av kontantstøtten drømmer seg tilbake til 70-tallet. En moderne familie- og likestillingspolitikk må ta hensyn til at dagens kvinner og menn vil ha valgfrihet. Kontantstøtten har vært et viktig bidrag til å gi samvær med barn en økonomisk anerkjennelse og status. Dette er et viktig skritt på veien mot å få flere menn til å være hjemme med barna sine.

Innføringen av kontantstøtten markerte et paradigmeskifte i norsk familiepolitikk.

Den sosialdemokratiske familiepolitikken hadde som mål å få alle foreldrene til å ta samme valg: Begge foreldre i full jobb og alle barn i barnehage. Den kristendemokratiske familiepolitikken har som mål at foreldrene skal få velge selv hvordan de vil legge opp hverdagen. Vi sier ikke at noen valg er bedre enn andre. Likestilling handler ikke bare om kvinner inne på menns arenaer. Det handler også om anerkjennelse av et arbeid som har blitt nedvurdert og som dessverre kvinner i stor grad har stått alene om i alle år: hjemmearbeid. Å gi denne arenaen en anerkjennelse er vår beste garanti for at både kvinner og menn i fremtiden skal synes det er attraktivt å være hjemme med barna sine en periode.

I SOMMER HAR

det vært en temmelig opphetet diskusjon om kontantstøtteordningen. Blant annet har Barneombudet og Likestillingsombudet vært ute og ment at kontantstøtten burde avvikles. Det vitner om at kontantstøtten fortsatt er en kontroversiell sak for mange når ombudene går ut med sterk kritikk av en velferdsordning uten at uttalelsene er bygget på fakta eller dokumentasjon. Hallvard Bakke i Dagsavisen viser i en kommentarartikkel 20. juli hvordan ombudenes hovedinnvendinger mot kontantstøtten enkelt kan tilbakevises med fakta. Et annet av disse bidragene var Karianne Bjellås Gilje og Tonje Volds artikkel i Dagbladet (18.7.). Der skriver de at mye har gått galt i familiepolitikken med KrF i regjering og at kontantstøtten ikke er noe for vår generasjons foreldre.

Når Bjellås Gilje og Vold skriver at KrF har hatt Dr. Benjamin Spock som inspirasjonskilde i familiepolitikken, bygger det i beste fall på uvitenhet og i verste fall på fordommer. Vi ønsker oss ikke tilbake til 1950-årenes familiemønster, men jeg mistenker kanskje Bjellås Gilje og Vold for å drømme om 1970-årenes likestillingsideologi. KrF ønsker at far skal ta større ansvar hjemme og at samfunnet skal legge til rette for kvinner enten de ønsker å jobbe hjemme, ute eller å kombinere. Derfor har vi vært pådrivere for økt fedrekvote, utvidet pappapermisjon og full barnehagedekning. Vi har stått i front i kampen for likestilling mellom kjønnene, blant annet gjennom offensiv kvotering til styrer i næringslivet og reformering av likestillingsloven. Etter at Bondevik II-regjeringen tiltrådte, uttalte både Likestillingsombudet og likestillingsdirektøren til Dagsavisen at KrF var mer offensive i likestillingspolitikken enn Arbeiderpartiet.

VENSTREORIENTERTE

politikere har etter min mening et ensporet syn på likestilling. Jobber kvinner ute er det et tegn på at man er likestilt, driver man omsorgsarbeid hjemme er det et tegn på det motsatte. Likestilling forutsetter at menn og kvinner har like rettigheter og muligheter til å delta i og påvirke både i samfunns- og arbeidsliv - og på familiearenaen.

Jeg tror Bjellås Gilje og Vold gjør likestillingen en bjørnetjeneste ved å nedvurdere betydningen av å ta omsorgsoppgaver i hjemmet. Dette er med på å gjøre det mindre attraktivt for fedre å være mer hjemme. Resultatet er at kvinnene blir alene om omsorgsoppgavene. Norske menn jobber like mye deltid i dag som på begynnelsen av 1990-tallet. Det er et helt klart mål for meg å få flere menn hjem til kjøkkenbenken. Skal vi klare det, er vi nødt til å løfte statusen for hjemmeværende og vise at samfunnet verdsetter omsorgsarbeid i hjemmet.

Da kontantstøtten ble innført i 1998, var det etter et valg der familiepolitikken hadde stått i fokus. En av hovedårsakene til det gode valgresultatet for KrF, var vårt forslag om gi foreldrene økt frihet til å velge omsorgsform for sine barn gjennom kontantstøtteordningen og barnehageplass til de som ønsket det. I tiden før ordningen ble innført, var avisene fulle av innlegg som svartmalte konsekvensene av kontantstøtten til det parodiske. Slik sett ligner dagens debatt til forveksling på den opphetede debatten i 1997-98.

ERFARINGENE I ETTERTID

har vist at skremselspropagandaen ikke har slått til. Ordningen er svært populær og har blitt brukt av om lag 90 000 barn hvert år. I gjennomsnitt gir kontantstøtten 1 ½ time i mer tid per uke mellom foreldre og barn. Dette er en større vekst enn det kan se ut som, siden statistikken også regner med alle de som var hjemme før kontantstøtten ble innført. To av tre barn som mottar kontantstøtte, passes i hovedsak av en av foreldrene. Bare 15 prosent passes av dagmamma eller praktikant og økningen i bruk av dagmamma har vært på beskjedne fem prosent etter at ordningen ble innført. Dette viser at Bjellås Giljes og Volds påstand om at kontantstøtten har medført en sterk vekst i bruken av dagmamma, ikke er riktig. Evalueringen av kontantstøtten viser også at ordningen er et av de tiltakene som har hatt størst inntektsutjevnende effekt blant småbarnsfamilier.

Det er krevende å være mor og far i dagens samfunn. Deltakelse i arbeidslivet er krevende og mange kjenner seg igjen i beskrivelsen av tidsklemma. Det er ingen enkel oppgave å skulle organisere hverdagen og få tiden til å strekke til. I en slik virkelighet trenger ikke folk politikere som tror de vet best hvordan alle vil ha det. I en slik virkelighet trenger småbarnsforeldrene fleksibilitet og frihet til å organisere hverdagen slik det passer for dem. Lik støtte til de som velger barnehageplass og de som velger andre omsorgsformer for sine barn er et viktig tiltak for å sikre denne valgfriheten. Det er det kontantstøtten handler om - frihet for foreldrene til å velge omsorgsform for sine barn. Noen velger barnehage, andre velger å være hjemme eller andre løsninger.

EN UNDERSØKELSE SOM

er foretatt av Sentio for KrF viser at det er delte meninger om kontantstøtten i befolkningen. Av de som har en mening om ordningen, er 50 prosent for og 50 prosent imot. Blant unge under 30 år, er det 55 prosent som støtter kontantstøtten og bare 19 prosent som er uenige i ordningen. Dette viser at unge mennesker i dag har et helt annet syn på valgfrihet og likestilling enn det Bjellås Gilje og Vold forfekter i sitt innlegg. A4-løsninger er tydeligvis ikke noe for vår generasjons foreldre!