IKKE HELT OBAMA: Utenriksminister Jonas Gahr Støre er flink på Twitter, men vant neppe veldig mange stemmer på det. Obama-effekten uteble, men nettet ble politisert under valgkampen i 2009, skriver DB.nos kommentator. Foto: SCANPIX
IKKE HELT OBAMA: Utenriksminister Jonas Gahr Støre er flink på Twitter, men vant neppe veldig mange stemmer på det. Obama-effekten uteble, men nettet ble politisert under valgkampen i 2009, skriver DB.nos kommentator. Foto: SCANPIXVis mer

Valgkampen gjorde nettet politisk

Men Obama-effekten uteble.

||| (Dagbladet.no): Stortings-valget 2009 ble ikke det første valget der nettet spilte en avgjørende rolle. Men det var kanskje det siste der det ikke gjorde det.

«Obama-effekten» partienes nettstrateger håpet på - at nettet skulle kunne brukes til å mobilisere velgere og støttespillere i hopetall - den uteble nok. Det var da heller ikke annet å vente. Obamas nettsuksess var knyttet opp til de helt spesifikke politiske forutsetningene for hans kampanje, og til en helt annen tradisjon for bred velgermobilisering i det amerikanske demokratiet.

Men selv om Obama-effekten uteble, summet nettet av politikk i ukene og månedene før valget.

Nettaviser, blogger og nettsamfunn som Facebook og Twitter var dypt innvevd i den politiske samtalen, og gjorde det enklere og morsommere å engasjere seg i politikk enn noen gang før. Valggnatta satt mange med laptop og mobiltelefon i fanget foran TVen, med politikken summende i alle kanaler.

Det er en demokratisk effekt i seg selv.

Men hadde nettet reell innvirkning på selve valgresultatet? Er det for eksempel tilfeldig at de to partiene som scoret høyest i Dagbladets evaluering av partienes nettsider også gjorde det best i valget?

Ja, det er nok det. Eller kjenner du noen som har surfet på partienes nettsider for å gjøre seg opp en mening?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Selv om partiene som har spyttet mest penger inn i webutviklingsbransjen og IT-konsulentselskapene liker å tro det, er det ikke slik den politiske meningsdannelsen utspiller seg på nettet.

PERSONLIG MENTE JEG forøvrig at Venstre burde ha vunnet vår kåring av beste valgnettside, for partiets satsing på aktiv debatt på nettsida og tett integrasjon mot sosiale medier.

Se hvor mye det hjalp dem.

Det gjorde heller ikke partiets standpunkt i spørsmål om fildeling, opphavsrett og personvern. Sammen med SV og Rødt tok Venstre nettfolkets side, men ettersom alle tre partier gjorde et dårlig valg, er det et åpent spørsmål om nettnerdene over 18 brukte stemmeretten. Kanskje de ikke skjønner hvordan de skal stemme, før de får e-valg? Det skal forøvrig  testes første gang ved kommune- og fylkestingsvalget i 2011.

Heller ikke Bård Vegar Solhjells innsats som en av nettets mest aktive og nettsmarte politikerbloggere lot seg omsette i SV-stemmer eller fortsatt sikker statsrådplass.

KOM INN: Hadia Tajik kom inn på Stortinget. Spilte YouTube-vioene hennes en rolle?
KOM INN: Hadia Tajik kom inn på Stortinget. Spilte YouTube-vioene hennes en rolle? Vis mer

Mens mange politikeres personlige blogger var rene tragikomedier sammenliknet med Solhjells, kan det se ut som Hadia Tajiks personlige videosnutter på YouTube virket bedre. Jeg har vært skeptisk til hennes valg om å snakke om seg selv der Obama snakket om velgerne, men Tajik skal ha kudos for at hun gikk ut der og gjorde det.

MENS MAGASINET WIRED i vinter erklærte at bloggen er død, spilte bloggerne en mer markant rolle enn noen gang før årets valg. Her på DB.no ryddet vi plass til Mihoes rødblogg, Bjørn Stærks blåblogg og Hjortens tvileblogg. Et ganske vellykket eksperiment, som bidro til å synliggjøre for flere hva bloggosfæren kan bety for meningsdannelsen og det offentlige ordskiftet. (Et av mange argumenter for disse bloggene er forøvrig at du slipper å høre ord som «meningsdannelse» og «ordskifte» særlig ofte.)

I sin oppsummering av politikkbloggene som viktig og nødvendig korrektiv til det etablerte kommentariatet, peker Bjørn Stærk (slik jeg leser ham) på at det gjennomgående var bloggerne som tok tydeligst politisk standpunkt, mens «eliten» i større grad brukte høyprofilert spalteplass og hyperaktive twitterfingre til å analysere spill og sjanser, som en slags politikkens sportskommentatorer.

En rekke kommentatorer avviser overfor Journalisten å flagge hva de stemmer. Det er de selvsagt i sin fulle rett til å gjøre. Men kanskje Stærk likevel har et poeng når han ønsker seg mer stillingstagen og mindre politisk spillteori?

Jens, Siv og de andre er selvsagt på Facebook, men den nye dingsen i år var Twitter. Statsministeren er størst i Norge som @jensstoltenberg, selv om han knapt har sagt noe virkelig interessant eller personlig der. Kompisen Jonas Gahr Støre (@jonas_ap) traff Twittertonen vesentlig bedre, men måtte se seg grundig slått av meningsstrømmen fra hyperaktive twitterhoder som @abidraja, @orjas, @rossavik, @hustad68, @martingruner, @astronewth og et knippe andre.

VALGDAGEN spurte jeg mine følgesvenner på Twitter om det var noe på nettet som hadde påvirket deres partivalg. Neppe et statistisk signifikant utvalg, særlig ikke med en responsrate på omlag en halv prosent. Men for hva det er verdt, sa de som svarte uten unntak at nettet faktisk hadde bidratt til deres beslutning.

2009 var valgåret det sosiale nettet ble politisert. Det er et skift mange kan ha nytte av å ta inn over seg før det skal velges ny regjering i 2013.

Men valgdeltakelsen var dårlig. Folk turde vel ikke gå til valglokalet, av frykt for å gå glipp av noe på Twitter.


Oppdatert: I omtalen av politikkbloggene på DB.no glemte jeg Oppviglerbloggen. Beklager!

Følg meg: @janomdahl

RØK UT: Lars Sponheim (bak) er ute av Stortinget. Ble Venstre sviktet av nettfolket, til tross for Trine Skei Grandes forsvar for nettfrihet og personvern i fildelingsdebatten? Foto: SCANPIX
RØK UT: Lars Sponheim (bak) er ute av Stortinget. Ble Venstre sviktet av nettfolket, til tross for Trine Skei Grandes forsvar for nettfrihet og personvern i fildelingsdebatten? Foto: SCANPIX Vis mer