Stortingsvalget 2017:

Valgkampvakuumet

Listhaugs plass i valgkampen skyldes ikke statsrådens dyktighet eller stemningen i folket, men politikkens fravær, skriver Ola Magnussen Rydje.

Kommentar

Alexander Kielland skrev at «vind i seilene – selv om det er storm, er dog bedre enn dødvær». Det er en aforisme statsråd Sylvi Listhaug har latt blomstre i eget liv og virke. Polariseringsministeren, for å låne Harald Stanghelles titulering av valgkampens retoriske isdronning, har heist seilene til topps.

Fanget i duken er den svake brisen av fremmedfrykt som blåser over landet. Men det er ikke Listhaugs dyktige manøvrering som gir henne oppmerksomhet - det er mangel på reell konkurranse i en valgkamp der politikken ikke diskuteres.

Sett fra Sylvi Listhaugs ståsted, og da hennes alene, bærer det riktig så godt av sted. Folk liker, deler, kritiserer og anklager. Og pressen skriver om det. Ifølge NRK er Sylvi Listhaug omtalt 4482 ganger siden starten av juli. Retriever, som gjennomførte gjennomgangen av mediesaker for rikskringkasteren, mener funnene er overraskende og unike. «Jeg klarer ikke å finne gode eksempler på statsråder som har provosert og engasjert på denne måten tidligere. Man har gjerne sett det hos opposisjonspolitikere, nå ser vi det altså hos en statsråd», forklarte analysesjef i selskapet, Guro Lindebjerg.

Hengende etter, med bare 3324 medieoppslag i samme periode, er ikke bare partileder Siv Jensen, men også hennes versjon av Fremskrittspartiet. Det svir kanskje litt for Jensen at Listhaug stjeler oppmerksomheten, men ikke fordi det er et slag mot Jensens eksponeringsbehov. Det svir mest fordi det er et svik mot valgkampen Frp burde fått lov til å føre. Fire år med store og viktige gjennomslag for partiet og regjeringen, blir overstrålt av en egenrådig opportunist. Jensens skute tar inn vann, mens Listhaug fosser ifra.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er ikke vanskelig å la seg forferde over Listhaugs splittende oppførsel, men vi kjenner det igjen. På samme måte som Frp-nestor Carl I. Hagen lagde ringer i vannet, plumper Listhaug uti det i samme stil. Historisk sett er det heller Siv Jensens kurs for Fremskrittspartiet som er uvant: Mer styringsdyktig enn uforutsigbar, mer maktorientert enn oppmerksomhetssyk.

Valgforsker Anders Todal Jenssen sa til Klassekampen i går at Frp ikke lenger er et høyrepopulistisk parti. Regjeringsdeltakelsen har tvunget partiet til å polere og pusse på bildet av seg selv. Eller for å si det på en annen måte: De har oftere og oftere valgt penskjorta og slipset, framfor genseren lengst fram i skapet. Frp overskrider langt på vei normal kutyme, men det spises likevel med kniv og gaffel. Selv «en råpopulist som Per Sandberg har latt seg lede inn i statsrådsrolla», konstaterte Todal Jenssen.

Sylvi Listhaugs evne til å konsentrere oppmerksomheten rundt seg selv er derfor forbausende, all den tid sterke krefter i Frp, regjeringen og opposisjonen vil ha det annerledes. Men det er tenkelig at verken sterke krefter i folket eller dyktighet fra Listhaug og hennes team, ligger bak statsrådens tilstedeværelse.

En alternativ forklaring på Listhaugs plass i den offentlige samtalen er det store rommet hun har å boltre seg på. Som flere har påpekt, preges ikke årets valgkamp av en eller to store saker. Både mediebildet og den offentlige samtalen er for fragmentert til at noe har fått feste seg som viktigst.

Arbeiderpartiet vil snakke om arbeid, men treffer ingen nerve i befolkningen. Arbeid som den store valgkampsaken floppet fordi ledigheten har falt til et nivå folket anser som akseptabelt så kort tid etter oljekrisen.

Og nettopp fordi landet går så bra som det gjør vil ikke Høyre og Erna Solberg snakke om noe som helst. Forrige valg vant hun på misnøye med de rødgrønne. Da satt hun stille i båten mens hun drev rolig fram til regjeringskontorene. Denne gangen kan det hende hun, i fraværet av misnøye med noe som helst, vinner på å forholde seg like rolig.

Hele valgkampen, hele den politiske utviklingen de siste årene, bærer preg av å være i et vakuum. Det er vanskelig å sette fingeren på hva det kommer av, men en plausibel forklaring er at Norge befinner seg i brytningstid.

Etter årevis med debatt om hva vi skal leve av etter oljen, er både velgere og politikere enige i at velstandsveksten ikke er iboende, og at offentlig forbruk ikke kan fortsette å vokse inn i evigheten. Men det var ikke før oljekrisen traff oss at vi kjente på kroppen hvor nært forestående endringene er. Det har satt en støkk i løfterike politikere av alle farger, som nå innser at de ikke med troverdigheten i behold kan stille til valg på store velferdsreformer eller kostbar subsidiering. Det er særlig Arbeiderpartiet som sliter med tilpasningen. De vet at effektivisering og reformer ala kommunereformen er veien framover, men får seg ikke til å si det på grunn av distriktsopprøret som rir landet.

Mangelen på reelle politiske reformer eller tiltak å diskutere i valgkampen ble derfor påfallende. Det er for sent å love mye, men for tidlig å diskutere kutt. Og det er her, i dette rommet, Listhaug har tatt plass. Værende blir hun også, fram til politikken er tilbake.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook