Valgloven - fra galt til verre

Valglovutvalget bidrar til mytedannelsen om sterk partikontroll og liten velgerinnflytelse.

Valglovutvalget (NOU 2001: 3) ønsker å styrke velgernes innflytelse over personutvelgingen på bekostning av partienes. Ved stortings- og fylkestingsvalg skal velgerne kunne gi kandidatene en ekstrastemme. Disse avgjør hvem som blir valgt, forutsatt at støtten er fra minst fem prosent av en listes velgere. Ellers følges som i dag rekkefølgen på lista. Mens det ellers er vanlig at velgere bare kan støtte én kandidat, skal antallet være ubegrenset i Norge. Dermed blir sperregrensen på fem prosent lav sammenliknet med andre land.

Ved kommunevalg har velgerne alt i dag stor innflytelse på personvalget gjennom å kumulere (gi ekstrastemme) og stryke kandidater. Her er antall personstemmer det eneste som teller, rekkefølgen på lista har bare betydning ved stemmelikhet. Partiene kan imidlertid ved å forhåndskumulere kandidater begrense velgernes innflytelse. Slike kandidater får to stemmer for hver velger som bruker lista uten å rette, et forsprang det er nesten umulig å ta igjen for ukumulerte kandidater. De forhåndskumulerte er derfor normalt sikre på å bli valgt når antallet deres er lavere enn eller likt mandattallet lista oppnår. Dersom mandattallet er mindre enn antall forhåndskumulerte, avgjør velgernes rettinger valget mellom dem.

De ukumulerte kandidatene har en viss sjanse for å bli valgt, når antallet forhåndskumulerte er mindre enn mandattallet. Ellers er de uten sjanse (eller sikret mot å bli valgt, som ofte er hensikten).

Utvalget foreslår å fjerne velgernes adgang til å stryke kandidater, og til å gi ekstrastemme til kandidater fra andre partiers lister (slengerstemmer). Samtidig vil en begrense partienes mulighet for å forhåndskumulere til to kandidater (i dag står de fritt). Videre skal uttellingen for kandidaten reduseres fra 2 til 1,2 stemmer, slik at de forhåndskumulerte ikke er like sikre på å gå foran andre kandidater som i dag.

Hvordan begrunner utvalget forslaget om å styrke velgernes rolle i utvelgingen av representanter på bekostning av partienes? Et argument er at medlemstallet i partiene synker, slik at færre deltar i nominasjonsprosessen. Å redusere denne prosessens betydning vil imidlertid kunne svekke partiene ytterligere, siden en viktig grunn for å bli medlem faller bort. En slik utvikling vil være meget uheldig ut fra partienes sentrale rolle i et representativt demokrati.

For kommunevalg sies det at «partiene er tilbakeholdne med hensyn til å la velgerne få større innflytelse over personvalget. Personvalget handler om ca. 35 prosent av kandidatene, det er altså en viss myte i det at velgerne har svært stor innflytelse på personvalget i norske kommunestyrevalg» (s. 174). Dette er imidlertid en helt feilaktig beskrivelse. Det korrekte tallet er at partiene har sikret valg for 36 prosent og overlatt 64 prosent til velgerne.

Dette viser analyser av valgoppgjøret i samtlige av landets kommuner i 1995, samme år som utredningens tall skriver seg fra. Men her har en bare sett på fire kommuner, som er lite representative (tre er byer). I tillegg går en feilaktig ut fra at alle forhåndskumulerte kandidater har sikker plass, noe som ikke gjelder dersom det er forhåndskumulert flere kandidater enn lista får mandater.

Utredningen bidrar dermed til mytedannelse om sterk partikontroll og liten velgerinnflytelse. Realiteten er at partiene har overlatt brorparten av kontrollen over personutvelgingen til de velgerne som retter. Den måten denne innflytelsen utøves på, har en rekke problematiske sider som i liten grad diskuteres i utredningen.

Først og fremst er det bare en mindre del av velgerne som retter, drøyt en fjerdedel i senere valg. De fleste av dem kumulerer og stryker bare noen få kandidater, som ofte enten ville blitt valgt uansett eller som ikke har noen sjanse («bortkastet» personstemme). Dette betyr at bare et mindretall av de som retter, reelt påvirker personvalget.

Dermed er det ofte et lite antall velgere som avgjør personutvelgingen, og det skal lite til for å lykkes med organiserte retteaksjoner. Mest kjent er de såkalte kvinnekuppene som ga kvinneflertall i tre kommunestyrer i 1971. Men også retteaksjoner med geografisk utspring har gitt kommunestyrer en svært skjev sammensetning. Det kan være frykt for kupp i motsatt retning som har utløst retteaksjonen, og effekten kan ha blitt større enn kuppmakerne ønsket.

At organiserte aksjoner kan få så stor effekt, skyldes at velgerne kan støtte så mange kandidater de ønsker. Dette gjør personutvelgingen til et flertallsvalg. Når to velgergrupper står mot hverandre, vil den største kunne erobre samtlige mandater. Dette samme vil gjelde stortings- og fylkestingsvalg etter utvalgets forslag. La oss tenke oss at Arbeiderpartiet i et fylke har nominert både tilhengere og motstandere av EU. Den av fløyene som klarer å mobilisere flest velgere til å støtte sine kandidater, vil erobre samtlige av partiets mandater (så lenge de utgjør minst fem prosent av partiets velgere). Et slikt resultat avspeiler ikke den indre konflikten i partiet, slik utvalget ønsker at personvalget skal bidra til (s. 22).

Flertallsvalg i enpersonskretser er omstridt, og utvalget refererer til forskning som viser større politikermistillit i slike land. Flertallsvalg for flere mandater bryter så fundamentalt med prinsippet om forholdsmessig fordeling som ellers følges i Norge, at det vil skape strid og misnøye.

I flere forskningsrapporter er det vist hvordan personpåvirkningen ved kommunevalg til tross for enkelte mediefokuserte «kvinnekupp» hele tiden siden 1971 har slått negativt ut for kvinnelige kandidater, mer som en følge av at menn på listene har vært mer erfarne og kjente enn aksjoner rettet mot kvinner. Resultatet har vært i strid med det velgerflertallet synes å ønske. Men selv om det har vært utilsiktet at velgerinnflytelsen har bremset utviklingen, er faktum at det er partiene som har bidratt til økt kvinnerekruttering. For eksempel viser analyser av valgoppgjøret i 76 kommuner i 1991 at hvis en hadde latt partiets rangering på lista avgjøre hvem som blir valgt, ville kvinneandelen ha steget med ni prosentpoeng. Hvis en hadde fulgt et opplegg der alt overlates til velgerne, slik utvalget langt på vei ønsker, ville den i stedet trolig ha sunket med flere prosentpoeng.

Dette illustrerer hvordan det er nominasjonsmøtet som har mulighet for å sikre sosial eller politisk representativitet. Det er også partiet som har best kjennskap til kandidatenes kvalifikasjoner og kravene som stilles i vervet. Det er partimedlemmene som har tatt på seg ansvaret og arbeidet med å gi velgerne alternativer når det gjelder politikk og kandidater. Det er et spørsmål om ikke utvalget går for langt når det gjelder å overføre innflytelse til velgere som ikke er villige til å påta seg slike forpliktelser, eventuelt som et lokkemiddel for å forhindre at de blir sittende hjemme på valgdagen.

Trolig er det flere velgere som tror de støtter partiets rangering av kandidatene ved kommunevalg ved å levere en urettet liste, enn det overhodet er som retter. I en intervjuundersøkelse fra 1987 nevner 36 prosent «partiets liste var god nok som den var, ikke behov for å endre på den» som en viktig grunn for ikke å rette. Andre resultater tyder på at flertallet av velgerne tror at partiets rangering gjelder dersom det er få som retter. Noe en derfor savner i forslaget, er en enkel mulighet for velgere til å kunne uttrykke støtte til partiets rangering av kandidatene.

Konklusjonen blir at forslaget om å øke velgerinnflytelsen ved kommunevalg er et skritt i feil retning, som vil bidra til å forsterke negative sider ved dagens ordning. Sperregrensen på fem prosent ved stortings- og fylkestingsvalg vil hindre at tilfeldige utslag av noen få velgeres rettinger får samme betydning som ved kommunevalg. Men med ubegrenset rettemulighet er sperren lav, og det åpnes for flertallskupp. Slike kupp vil kunne skape mye vondt blod og undergrave hele valgordningens legitimitet.