Valgomater gir ofte overraskende resultater

Det kan være fordi de er skrudd sammen feil.

KLIKK OG DU SKAL FÅ SVAR:  Valgomatene på nett forteller deg hva du mener. Men hvordan vet de det?  Foto: Sondre Steen Holvik / Dagbladet
KLIKK OG DU SKAL FÅ SVAR: Valgomatene på nett forteller deg hva du mener. Men hvordan vet de det? Foto: Sondre Steen Holvik / DagbladetVis mer
Meninger

Jeg går inn på nettet og velger en valgomat. Svarer som best jeg kan på alle spørsmålene jeg blir stilt. Også de som burde være umulig å svare på, de der forbehold og nyanser i beste fall er redusert til «Litt uenig« og «helt uenig». Og etter å ha svart meg gjennom, med en voksende følelse av mangel på kontroll, dukker fasiten opp: Jeg tar feil.

Det partiet jeg oppga at jeg antakelig kom til å stemme på, ble ikke det partiet valgomaten mener jeg er mest enig med. De andre partiene kommer forunderlig nær hverandre, langt nærmere enn de gjør i mitt eget, privat politiske kart.

På andre plass på valgomaten kommer et parti jeg aldri, under noen omstendigheter, har vurdert å stemme på. Programmet forteller meg at jeg ikke er den jeg tror jeg er.

På det punktet i prosessen er det klokt å ta et skritt tilbake. For hvem er det som sannsynligvis kjenner meg best, dette dataprogrammet eller meg? Innvendingen måtte være at jeg kanskje har en viss erfaring med meg selv, mens valgomaten kjenner partiprogrammene, i hvert fall i derres nedstrippbare, mest avkryssbare form.

Men hadde politikk vært så enkelt, kunne vi jo erstattet Stortingsforhandlinger og komitédiskusjoner med en litt avansert valgomat.

Fire medier har foreløpig lansert sine valgomater: Aftenposten, NRK, TV2 og Nettavisen. Arbeidet med slike valgomater består i først å identifisere klare meninger i partienes programmer. Det er ingen enkel jobb. Deretter å identifisere motsetninger mellom disse, slik at de kan brukes til å skille mellom partiene.

Partiene er jo enig med hverandre i de fleste honnørsaker, og det med de samme honnørordene. Dermed blir skillesakene oftere de små markørsakene enn de små, grunnleggende uenighetene i hvordan Norge skal styres. For å skjerme mot at slike saker får for stor vekt, lar så noen av valgomatene deg vekte hvor viktig de forskjellige sakene er for deg: Dermed har en republikaner fra Høyre fortsatt en mulighet til å få beholde sitt parti. Selv en SV-er som vil ha oljeboring kan kanskje få sin valgte tilhørighet bekreftet, i hvert fall hvis han krysser riktig på de andre markørsakene.

Men valgomatene overrasker. Mange brukere ender med andre politiske sengekamerater enn de hadde planlagt. Ta Aftenpostens valgomat, som også brukes av de andre Schibstedavisene. Aftenposten melder prisverdig nok hvordan svarene ser ut i sum, altså hva resultatet hadde blitt om alle de 72979 brukerne hadde stemt slik valgomaten plasserte dem. Men resultatet er merkelig. Senterpartiet scorer 13,0 prosent hos Aftenpostenvelgerne og blir dermed større enn Arbeiderpartiet, som bare får 12 prosent.
Dersom noen tror dette skyldes at Aftenposten har konservative Høyre-lesere, må de tro om igjen: Høyre får bare 17,9 prosent i Aftenpostens valgomat, mens partiet jevnlig ligger over 30 prosent på meningsmålingene. Miljøpartiet de Grønne (11,3 prosent) og Venstre (8,0 prosent) er til sammen større enn Høyre.

Hører Aftenpostens lesere på valgomatens kategorisering av deres meninger, står vi foran et sensasjonelt valg.

Men Erna, og for så vidt også Aftenpostens lederavdeling, kan puste rolig ut. Når kartet ikke stemmer med terrenget, er det oftest kartet det er noe feil med. Valgomatene illustrerer for det første svakheten til alle selvrekrutterende målinger på nett: De som tar testen er ikke nødvendigvis representative for avisas lesere, for ikke å snakke om befolkningen som helhet.

Den neste vaolgomatsvakheten er simpelthen om måleinstrumentet er godt nok: Kan spørsmålene måle hva folk er opptatt av? Og svarer folk det de faktisk mener dersom de blir stilt overfor reelle avveininger, eller svarer de det de gjerne ville ment? I tilfellet Aftenposten er det til sammen 32,3 prosent som stemme på de grønne partiene Senterpartiet, MDG og Venstre. Mye tyder på at folk svært gjerne vil være grønne, og sannsynligvis også at de grønne spørsmålene vektes for tungt i valgomatens modell.

Aftenposten tar selv klare forbehold i sin presentasjon av Valgomat 2013: Små partier med mange omstridte meninger vil kunne komme bedre ut på en valgomat. Dette fordi det er hjertesaker som tas ut, og fordi spørsmålene begrenses til de velgerne lettest kan ta stilling til.

NRK, TV2 og Nettavisens valgomater tar ikke sjansen på fortelle deg hva brukerne har havnet på, i hvert fall ikke ennå. Modellene er rimelig like, selv om spørsmålene er litt forskjellige. De har de samme svakhetene. Det må de nesten ha i et land der partiene er enige om det meste og statskassa har mer enn ett sugerør ned i Nordsjøen.

Hva kunne vært gjort? Det hadde vært interessant å se en valgomat bygget opp på hvem du var og hva du gjør, i stedet for en basert på hva du mener at du mener.

«Fortell meg din adresse og jeg skal si deg hvor du bor», slo Darwin P. Erlandsen fast. Hvis du lastet inn adresse, alder, kjønn, utdannelse, inntekt og formue, hvilken sektor du arbeider i, hvorvidt du går i kirken eller kildesorterer eller ei, skal vi ikke se bort fra at modellen kunne bli nokså treffsikker.

Det er simpelthen forbausende hvordan folks syn på formuesskatt så lett faller sammen med størrelsen på deres formue. I Aftenpostens valgomat må brukerne legge inn slike opplysninger, men modellen vekter ikke politiske preferanser etter dem. Ennå.

For yngre velgere kan valgomater fungere som en kartlegging av ideologi, men for de etablerte teller den sosiale og økonomiske posisjon tyngre enn dine mer flyktige politiske stemningsbølger.

Valgomatene gir deg en mulighet til å se på partivalg som shopping, der du som konsument velger partiet som kler deg best. Men de vekter ennå ikke inn partivalget som forsikring, der du gjerne lander ned på det valget som best trygger din situasjon og sikrer dine interesser.

Hvis man til slutt også tok inn noen punkter om hvilken grad av tillit du hadde til de forskjellige partienes evne til å løse de viktigste utfordringene, enten det er arbeidsmarked, økonomi, skole eller sikkerhetspolitikk kunne nok valgomatene fått vektet opp Ap og Høyre og til slik til slutt truffet ganske så godt. Men da hadde jo også resultatet vært mye kjedeligere.

Det er jo nesten trist hvis postnummeret du bor i og størrelsen på lønna sier mer om hva du stemmer enn for eksempel ditt økologiske engasjement. Det er ikke spennende at vi blir som våre foreldre.

Men hvordan stemmer Valgomatene for deg? Jeg har lagt ut linker til de fire valgomatene som finnes i dag i teksten. Prøv dem ut - og kom gjerne tilbake hiit og fortell hvordan det gikk i kommentarfeltet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.