Valkyrjene rider igjen

Folkemuseet på Bygdøy blir fra onsdag arena for den storstilte utstillingen «Tyskland og Skandinavia». Utstillingen _ som har fått undertittelen «Impulser og brytninger» _ setter fokus på tida 1800 til 1914, og viser hvilken avgjørende betydning kontakten med det tyske fikk for utviklingen av de skandinaviske landenes kulturelle identitet. De fant, som det heter i utstillingens mammutstore katalog, «i bildet av det fremmede en fornemmelse av det egne».

,ø,ø1800-tallet var framfor alt hundreåret da norske kunstnere, i jakten på et eget uttrykk, reiste sørover. Slett ikke alle stoppet i Tyskland _ Italia og ikke minst Frankrike var også viktige reisemål. Men Tyskland holdt svært lenge posisjonen som det kanskje viktigste lærestedet for flere generasjoner nordmenn. Landets betydning for våre kunstmalere, komponister og ikke minst forfattere som Henrik Ibsen og Knut Hamsun er velkjent. En samlet, syntetiserende framstilling av det tyskes innflytelse på det vi i dag liker å kalle vår nasjonale, kulturelle egenart, kan nok likevel vise seg å by på enkelte overraskelser for et norsk publikum. Bildet av den nye nasjonen Norge var nemlig like sterkt preget av skolemestrene i München som av stortingsfedrene på Eidsvoll.

,ø,ø«Nordens selvoppfinnelse» er en av betegnelsene på den nasjonalkulturelle bølgen som skyllet over Skandinavia i forrige århundre. I denne sammenhengen skal Norden også utvides til å omfatte Tyskland. Det samlede Tyskland anno 1871 var sterkt opptatt av sine mytologiske røtter. I suset fra galopperende valkyrjer og ildsprutende fabeldyr ble imidlertid nyansene i den fellesnordiske kulturarven raskt overdøvet. Snarere enn kulturelt utsyn var det militaristisk trangsyn som ble det viktigste resultatet av denne nyvåknede interessen for det nordiske. Konsekvensene var fatale: De vaiende solkorsfanene mot 1930- og 40-tallets blodrøde krigshimmel vil for alltid stå som et skrekkbilde på hvordan kulturelt fellesgods kan forderves til sykelig tankegods.

,ø,øUtstillingen på Folkemuseet setter strek ved 1914. Det blir spennende å se hvorvidt et Europavegrende Norge i 1998 har evne og vilje til å innse at vår nasjonale egenart ikke alltid har ytret seg som selvfornøyd monolog, men også som selvbekreftende dialog.