Vallas fall og Stoltenberg

I den nylig utkomne boken Vallas fall oppsummerer jeg tre avgjørende årsaker til at den dramatiske «Yssen-saken» endte med at LO-lederen måtte gå:

Vallas enerådige håndtering av saken i mediene skapte sterk motstand internt i LO. Hennes indre forsvarsverker raknet raskt.

Valla hadde en lederstil som flere sentrale folk i LO-opplevde som krenkende, noe som gjorde henne sårbar for Yssens kritikk.

Sterke krefter på Aps høyrefløy anså Valla som et politisk problem og bidro mer enn gjerne til å dytte LO-lederen utfor stupet da Yssen-saken oppsto.

Jeg vil understreke at boken jeg har skrevet ikke støtter teorien om at hele Yssen-saken var et planlagt «kupp» fra Ap-ledelsens side, også omtalt som «konspirasjonsteorien». Likevel er visst den tredje av de nevnte konklusjonene utålelig for Ap-leder og statsminister Jens Stoltenberg. Da journalister spurte ham om problemstillingen under LO Stats konferanse på Gol nylig, svarte han i en irritert tone: «Jeg skjønner ikke hvordan problemstillingen om at Ap utnyttet situasjonen i Yssen-saken kan oppstå. Det dreide seg om en personalsak i LO som partiet ikke hadde noe med» (NTB).

Det er oppsiktsvekkende at statsministeren så kategorisk avviser en problemstilling som i de fleste andres øyne er en åpenbar problemstilling.

Hvis dette var «en personalsak i LO som partiet ikke hadde noe med», hvorfor engasjerte da partisekretær Martin Kolberg seg så sterkt i Yssen-saken høsten 2006? Kolberg ringte Utenriksdepartementet for å høre om det var en ledig jobb for Yssen, han forsøkte å få i stand et forsoningsmøte, og han ba – ifølge uttalelser gjengitt i min bok – Valla gi Yssen permisjon med lønn for å gå på Forsvarets høyskole. Glemte Stoltenberg å informere sin partisekretær om at dette var en personalsak i LO som partiet ikke hadde noe med?

Jeg hevder ikke at Ap som parti utnyttet situasjonen. Tvert imot, viser Vallas fall hvordan partiet var delt i saken: Venstresidens folk, som Trond Giske og Fagforbundets leder Jan Davidsen, engasjerte seg til støtte for LO-lederen. Samtidig påpeker jeg at sterke krefter lenger til høyre i partiet var ute etter å jekke ned en LO-leder de mente var alt for mektig. Deretter var det mange som «hev seg på» da Yssen-saken eksploderte.

Det er etter min mening hevet over enhver tvil at det høsten 2006 hadde bygd seg opp en sterk irritasjon mot Valla i store deler av Ap. Hun hadde utfordret den rød-grønne regjeringen i sak etter sak. LO-lederen kritiserte regjeringens skattelette til de rike og firmabil for statsrådene. Hun ville ikke ha Odfjell som styreleder i Statoil. Hun kjørte knallhardt mot enhver tukling med sykelønna. Dette var uvant kost for Ap-ledelsen.

«Vi har aldri opplevd en LO-leder som oppførte seg slik mot Ap-statsråder», sier Martin Kolberg i Vallas fall. En sentral Ap-kilde nær maktens sentrum mener hele tradisjonen for maktutøvelse i bevegelsen ble utfordret: «Valla brøt med en tradisjon, hun hadde en ny arbeidsstil i forholdet mellom LO, regjeringen og Ap. Hun eksponerte konfrontasjon offentlig, på en måte ingen LO-leder hadde gjort før».

Tidligere statssekretær for Ap, Stein Lier Hansen, snakket høsten 2006 med flere sentrale folk i Ap som fortalte at de bare ventet på en anledning for å jekke ned Valla. En av dem var en sentral rådgiver i regjeringsapparatet som Lier Hansen snakket med i desember 2006: «Han ga sterkt uttrykk for irritasjon mot LO-lederen... Regjeringen var ikke tjent med å ha en så sterk LO-leder. Han sa de lette etter en sak for å jekke henne ned og han var sikker på at det ville komme en slik sak».

Dette politiske bakteppet er interessant når man skal se på hvordan Yssen-saken utviklet seg. Dagen etter Yssens første oppslag i VG rykket en Ap-statsråd, anonymt ut i Dagbladet, ut med et kraftig angrep på Valla: «Hun er langsint og har hukommelse som en elefant». En annen «sentral Ap-politiker» uttalte samme dag: «Det er helt utrolig hvordan hun kan oppføre seg overfor andre i møter». Hvorfor tømte sentrale Ap-politikere bensin på bålet, hvis dette kun var en personalsak som partiet ikke hadde noe med?

Angrepene fortsatte. Flere stortingsrepresentanter og gamle venner av Stoltenberg, som Turid Birkeland og Øystein Mæland, rykket ut mot LO-lederen. Partiets fylkesledere i Hordaland og Rogaland startet en aksjon: De ringte alle fylkene for å få lederne til å gå imot at Valla skulle bli leder av valgkomiteen, et Ap-verv LO har hatt siden 1945. Ringerunden var knapt noen grunnplansaksjon: Den ene aksjonisten, Per Rune Henriksen, er stortingsrepresentant. Den andre, Frode Berge, er statssekretær i Næringsdepartementet.

Med sin ringeaksjon bidro disse aktørene, en stortingsrepresentant og en statssekretær i Jens Stoltenbergs regjering, til å svekke Vallas autoritet på et kritisk tidspunkt. Noe i samme retning må man kunne si om partisekretær Martin Kolbergs handling, da han stilte opp i Fougner-utvalgets høring og ga en meget rosende omtale av Ingunn Yssens kvaliteter. I det minste må Kolberg ha visst hva han gjorde: Partisekretæren stilte frivillig opp og ga et vitnemål som kunne bidra til LO-lederens fall.

Sett i lys av sakens fakta, står ikke Jens Stoltenbergs bastante avvisning til troende. Spørsmålet om viktige Ap-aktørers rolle i prosessen som førte til Vallas fall er en relevant problemstilling. Dette mener da også mange i Arbeiderpartiet, som lederen i LO Stat, Morten Øye: «Jeg tror ikke det var noen planlagt konspirasjonsopplegg i forkant, det er bare tull. Men så tror jeg at noen på høyresiden i Arbeiderpartiet så sitt snitt til å utnytte situasjonen», sa han til Aftenposten nylig.

Heller enn å stikke hodet i sanden, burde partileder Jens Stoltenberg forholde seg saklig til det som er skjedd og bidra til å opplyse en meget viktig hendelse. Det dreier seg om forholdet mellom Ap og LO, som er helt sentralt i norsk politikk.

Det kunne vært interessant å høre Stoltenbergs synspunkter på hvordan LO-leder Valla utfordret den rødgrønne regjeringen. Gikk hun «for langt» i forholdet til Ap og regjeringen? Fikk Ap-lederen med seg at sentrale folk ville jekke henne ned? Og står han virkelig fast på at Yssen-striden var en «personalsak som partiet ikke hadde noe med»?